Familien som verb

Den nye kjønnsnøytrale ekteskapsloven fra 2008 bryter med forståelsen av ekteskapet som en institusjon bygget på biologiske bånd og opprettholdt gjennom sosiale og religiøse sanksjoner. I stedet legges det nå på juridiske premisser en formal ramme om det faktiske samliv som partnerne selv fyller med innhold. Ekteskapet defineres ikke som en gitt ordning, men en kontinuerlig bevegelse mellom to personer. Denne funksjonelle forståelse anser også tilhengerne av loven som et symptom på en større kulturell endring. ”Fra å snakke om familien som en ting, må vi forstå familien som noe vi gjør”, blir vi forklart. Familiebegrepet slik det tidligere er blitt forstått, dekker ikke kompleksiteten i det som faktisk er blitt familiens situasjon i dagens samfunn. Følgelig må ”familiebegrepet gjøres om fra å være et substantiv til å bli et verb”. (A. Øfsti 2009).

Endringen av familieforståelsen fra substantiv til verb har store filosofiske implikasjoner – ja, reiser egentlig spørsmålet om hvordan vi forstår virkeligheten omkring oss. Påstanden om at begreper ikke evner å forklare vår livsverden, ble ved middelalderens utløp hevdet av en filosofiske retning som kalles nominalismen. Tilhengerne av nominalismen gjør gjeldende at ordenes virkelighet aldri går utover det å være ord – nomen. Et begrep har ingen virkelighet utover det å være predikatsord og betegner derfor ikke en «ting». Begrepene utgjør kun en form for billedtale for å beskrive den erfaringsvirkelighet som sansene gir oss. Men ettersom sanseerfaringen kun uttrykker den enkeltes opplevelse av virkeligheten der og da, er det begrenset i hvilken grad man kan generalisere de forestillinger som dannes på denne måte. En hund kan sanses, men ordet «hund» dekker i seg selv ingen realitet. Det er kun et ”navn” for å betegne de hundene som man har tidligere erfart eller nå ser omkring seg.

Avvisningen av ordenes evne til å generalisere får til følge at virkeligheten ikke kan beskrives i form av helheter eller formål. Kun det særegne – det partikulære – har feste i virkeligheten. Denne innskrenkning gjelder også vår etiske tenkning. Hvis vi ikke kan bruke ord og begreper til å argumentere for helhetlige sammenhenger eller formål, vil også etiske spørsmål måtte besvares på bakgrunn av kunnskap hentet fra enkeltmenneskets livserfaring. «Det gode» er det som jeg opplever som godt for meg. Derved fremstår ikke fornuften, men viljen som sentrum i menneskets livsorientering. Individet må styre sin livsførsel ved å søke den frihet som gjør det mulig å virkeliggjøre seg selv i pakt med egenviljen.

Det er denne rett til selvrealisering som ligger til grunn for forståelsen av familien som verb. Den nye ekteskapsloven tar utgangspunkt i individet, ikke i samlivet. Selv om ekteskapet omtales i substantivisk form, fremstår det som et predikatsord for å betegne om en slags fortløpende hendelse mellom to mennesker uten sideblikk til biologiske bånd eller varige forpliktelser. Det betegner altså ingen gitt orden samtidig som ord som «mann» og «kvinne» er redusert til kjønnsroller i et kombinatorisk samspill som like gjerne kan bestå av to av samme kjønn.

Vi står her overfor en virkelig dramatisk sosial endring. Forståelsen av individet som samfunnets grunnkategori utvisker ekteskapsinstitusjonen Frem til nå er nettopp samlivet mellom mann og kvinne forstått som kjernen i samfunnslivet. Bruddet blir ikke mindre ved at det også innebærer en avvisning av Bibelens tale om kjønnspolariteten som en gudgitt orden i skaperverket.

Generalvikar Fr. Roald Nikolai Flemestad. Innlegget står også på trykk som kulturnotat i dagens utgave av DagenMagazinet.

Advertisements

5 responses to “Familien som verb

  1. Hei,
    hvis en «blogg» er stedet for noe friske fraspark, vil jeg komme med noen kommentarer, selv til fader Flemestad:

    1.»Påstanden om at begreper ikke evner å forklare vår livsverden» – Et slikt utsagn krever at du kan fremvise at det er mulig faktisk å «forklare» en livsverden ved hjelp av begrepet. I et pluraristisk samfunn er dette umulig, og det hjelper ikke heller å påstå en sammenheng mellom begrep og «realitet». Saken forholder seg jo de facto annerledes.

    2.»Hvis vi ikke kan bruke ord og begreper til å argumentere for helhetlige sammenhenger eller formål, vil også etiske spørsmål måtte besvares på bakgrunn av kunnskap hentet fra enkeltmenneskets livserfaring» Spørsmålet, som ikke blir tatt opp her, er jo hvor «livserfaring» kommer fra og hva det er for noe. Når VI (ikke jeg/individet) taler om ekteskapet, legger vi en kristen betydning inn i det ordet. En sekulær gjør ikke det samme. Skal vi påtvinge det sekulære samfunn får forståelse ?(som om vi kan det…) eller skal vi simpelthen bare trekke oss ut av det hele med flagget til topps og definiere vår egen forståelse? Vi har vår fulle rett (men er vi nominalister av den grunn?) Jeg er sterk tilhenger av det siste. Vi trenger ikke bruke mer energi på statsteologene og deres «universelle» definisjoner. Det er jo staten som er den virkelige begrepsrealist i dette tilfelle.

  2. Kjære fader Johannes!

    Takk for din kommentar. Det du skriver om en egen kristen begrepsforståelse nok kan stemme i forbindelse f. eks. med ordet «nærvær» brukt nattverden, men jeg vet ikke om det er særlig relevant i forbindelse med ekteskapsforståelsen.

    Et begrep som «ekteskap» har klare tverrkulturelle begrepskjennetegn. Ekteskapet har en biologisk side (forholdet mellom mann og kvinne), en sosial side (familien), en juridisk side (medgift, arv) og en moralsk (trofasthet/utroskap). Videre kan det religiøse komme inn som et variabelt ledd ved eketskapsinngåelsen. På denne bakgrunn kan vi tale om «ekteskapsinstitusjonen» som etnologen Claude Lévi-Strauss omtaler som menneskehetens første institusjon og grunncellen i samfunnet.

    Omgjør man derimot ekteskapet til kjønnsnøytralt rollespill, oppløser man ekteskapets grunnidé og fyller begrepet med et nytt innhold. Endringen blir ikke mindre ved at man omgjør begrepene «mann» og «kvinne» til «kjønnsroller» uten biologisk feste i forstillingen om «det naturlige». Kort sagt, på samme måte som når man gjør krav på at substantivet «familie» skal forståes som et verb, tømmer man dette begrep og de ovennevnte for innhold.

    I boken «Through the Looking-Glass» (1892) la den engelske barnebokforfatteren Lewis Caroll inn en liten parodi på filosofen Schopenhauers sprogfilosofi: «When I use a word, Humpty Dumpty said in a rather scornful tone, it means just what I choose it to mean, neither more nor less»
    Så vidt jeg kan forstå har Humpty Dumty vært sprogkonsulenten bak ekteskapsloven av 2008.
    .

  3. Ein er komen eit stykke på veg når ein ser at den som definerer kva orda tyder har makta. Ein ser det gong på gong at det å leggja nytt meiningsinnhald i «gamle» ord, har vore ein del av det sekulære prosjekt. Men i oldkyrkjeleg tid var det også eit kristent prosjekt. Ord som homousious (?) kunne godt tena kristne føremål. Når kristendommen er på vikande front som makt i samfunnet, taper me også definisjonsmakta. Anna er ikkje å venta.

    Det eigentlege spørsmålet slik eg ser det er om me skal engasjera oss i det verdslege samfunnet eller ikkje. Dersom me held oss til våre og vårt (med eitt og anna misjonsframstøyt, kan henda), treng me berre våre eigne ord. Me er samde om kva orda me nyttar tyder (kanskje med unntak av ordet «faste», som enkelte ser ut til å villa å gi eit anna meiningsinnhald enn det tradisjonelle) – problemet oppstår fyrst i møte med «verda». Når me prøver å snakka om kjærleik med ein sekulær person er det tvilsamt at ein snakkar om det same. Dersom me snakkar om å gi seg sjølv for nokon annan – sjølvoppofrande kjærleik – som sjølve definisjonen av ordet, vil det vera ganske framand for ein som tenkjer i romantiske kategoriar etablert av TV-seriar.

    Min haldning trur eg heller mot både-og. Med bakgrunn i kristendommens triumf på 300-talet. Dersom kristen tru blir den favoriserte statsreligionen, er det ein fare for at åndeleg kraft forsvinn. Derfor trekker munkebevegelsen seg ut av byen, og foraktar bisperollen (som på den tida gjekk over til å vera ein maktrolle i samfunnet). Munkane bevarer ein form for kristendom som tek trua på alvor, og ikkje berre er kristne fordi det gir sosial status. I vår tid er det ei reversering av dette, kristendommen mister meir og meir av sine sosiale posisjonar og igjen blir biskopen ein som vil bli biskop fordi han er overbevist – ein det er verdt å samlast rundt. Så det er kyrkja sin store mogelegheit – ho misser posisjonen, men kan vinna tilbake noko av den åndelege krafta som har vore tapt.

    Samtidig forblir me i samfunnet. Som dei fyrste kristne må me fortsatt leva og jobba som ein del av samfunnsmaskineriet. Men me må bruka orda på ein kristen måte, i ljos av openberringa og tradisjonen. Det gjeld også ekteskapet, så prinsipielt meiner eg at dei som vurderer å gifta seg, bør tenkja over om ein seier ja til den rådande lova ved å seia ja til sin make. Me kan ikkje berre trekkja oss ut og snakka med kvarandre. Me må framfor alt ikkje gløyma kva orda ein gong tydde. Faren er at me eit steg på etterslep tek sekulære definisjonar for god fisk.

  4. Kjære Øystein!

    Den interessante problemstilling som du her reiser, er satt opp som en av de viktigste problemstillingene ved Kirkelig Fornyelses ekumeniske Arbeidsdager fredag den 27 og lørdag 28 mai i Bergen. Tema for konferansen er «Kulturskapere – Kirken i kulturen- kirken for kulturen». Foredragsholdere er Johannes Kleppa, Bernt Oftestad og dansken Kasper Støvring som i flere bøker har drøftet kristendommens betydning for europeisk kultur. Sist og minst vil undertegnende – min vane tro – forsøke å vise Augustins relevans for temaet.
    Fr Roald Nikolai

  5. fr. Flemestad skrev «Det du skriver om en egen kristen begrepsforståelse nok kan stemme i forbindelse f. eks. med ordet «nærvær» brukt nattverden, men jeg vet ikke om det er særlig relevant i forbindelse med ekteskapsforståelsen.» Etter min forståelse blir det vanskelig å skille den spesifikt kristne begrepsdannelsen ved f.eks «nærvær» i nattverd fra «ekteskap». Selve elementene i det ekteskaplige sakrament er jo mannen og kvinnen som en tegnrealitet for Kristus og Kirken, likesom brødet og vinen er ett reelt nærværende tegn av Kristus selv (real-presensen). Når det ikke er et sakrament, står fortsatt elementene der som henholdsvis mann og kvinne, eller brød og vin. Derfor er et ikke-kristent ekteskap fortsatt et ekteskap, likesom brød og vin forstatt er et måltid uten å være nattverd.

    Når den kulturelle forståelsen av et begrep endres, mener jeg det er et «tapt slag» å forsøke å endre tilbake et begreps meningsinnhold. Vi må holde fast på vår bruk av dette begrepet, se det gjennom våre sakramentale «briller». Hvis vi forsøker å bruke «verdens språk» for å overbevise om en eller annen «sannhet» bak et begrep, skjer lett det som Øystein uttrykte så fint «Faren er at me eit steg på etterslep tek sekulære definisjonar for god fisk.»

    Vi må, som kirke og kristen gruppe, rett og slett skape en brukssammenheng (dvs holde frem med Tradisjonen..) og en praksis av de begreper vi bruker, slik at ingen utenifra kan komme å tømme dem for innhold. Så lenge et begrep blir brukt av en gruppe på en viss måte, vil forståelsen av dette begrepet kunne stå fast, selv gjennom «tidens ånd».

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s