Har Gud et navn?

For mer enn femten år siden skrev den danske teolog Johannes Aagaard en artikkel med overskriften ”Ny verdensreligion uden navn».Aagaard karakteriserte denne religion med bildet av et tre: Røttene er hinduisme og buddhisme samt okkultisme. Iblandet elementer av kristendom vokser den moderne liberale verditenkning frem gjennom treets stamme. Løvverket utgjør tanken om at alt er like godt. Siden den gang er det blitt anført at gudstjenestefeiringen i Den danske folkekirke har gjennomgått en metamorfose. I det ytre lever den tradisjonelle kristne forestillingsverden videre i lesningene og bønneformularene, men samtidig fortolker gudstjenestedeltagerne budskapet ut fra tanken om at enhver blir salig i sin tro. Opinionsundersøkelser viser at ikke bare kirkegjengerne, men sogar mange prester mener at alle religioner fører til den samme Gud. (Kristelig Dagblad, 11.03.2010)

Det er vanskelig å unngå den konklusjon at situasjonsbeskrivelsen peker på den navnløse verdensreligionen som Aagaard så komme. Hvis alle blir salige i sin tro, har enhver rett til å gi Gud det navn som man synes passer best i lys av egne opplevelser. Ordet «gud» gjenstår da som en karakteristikk av den navnløse guddommelighet som ligger til grunn for alle religiøse uttrykk, en slags samlebetegnelse for summen av alle menneskers lengsel og grepethet.

Derved forandres forståelsen av det religiøse liv. Hvis Gud er navnløs, inviteres enhver til selv å søke sin egen vei til det guddommelige. Derved mister de monotéistiske religionene sin betydning. Som vidnesbyrd om tidligere tiders gudstro kan nok kristendommen i vår kulturkrets fortsatt tjene som et «reservoar» av åndelige erfaringer til inspirasjon og veiledning. Men ingen av de store historiske religionene kan gjøre krav på å være bærer av en objektivt forpliktende sannhet. Hva den enkelte måtte oppleve som ekte for seg, er også «sant» for ham eller henne.

Men hvis «gud» er hvem, hva og hvordan jeg selv ønsker at «gud» skal være, gjør denne synkretisme det umulig å skjelne mellom falsk og sann gudstro. Polytéisme er til forveksling lik atéisme. Logikken lærer oss at en kategori uten avgrensning er innholdstom. Sund fornuft samstemmer: Hvis alt er like gyldig, blir alt likegyldig.

Hvor anderledes er ikke da den bibelske monotéisme. Allerede Moselovens første bud – Du skal ikke ha andre guder enn meg – lærer oss å skjelne mellom sann og falsk gudstro. På denne måte er det bibelske gudsbildet uløselig forbundet med et sannhetskrav. Den Gud vi skal tilbe, kan ikke reduseres til våre egne religiøse lengsler i stort format. Gud er der forut for våre følelser. Gud har et navn, en identitet som gis oss i Guds selvåpenbaring. «Jeg er den jeg er» – slik navngir Gud seg for Moses (2 Mos 3:13ff). Heller ikke navnet Jesus – «Gud frelser» – er tilfeldig, men gitt i en guddommelig bestemmelse.(Luk 1:31, 2:21)

Bibelens Gud er altså ikke en navnløs åndelighet som vi kan forholde oss til som en slags inspirator til våre egne oversanselige erfaringer. «Åndelighet» er i seg selv intet kriterium på sann gudstro, slik apostelen Paulus advarer kolossenserne: ”Pass på at ingen får fanget dere med visdomslære og tomt bedrag som hviler på menneskers tradisjoner og stammer fra grunnkreftene i verden, ikke fra Kristus.” (Kol 2:8)

Generalvikar Roald Nikolai Flemestad. Innlegget står også på trykk som kulturnotat i dagens utgave (24.01.2011) av DagenMagazinet.

Advertisements

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s