Tillitstap

I det 19. århundre tapte kultureliten Opplysningstidens tillit til fornuften som ledestjerne for samfunnet og den enkelte. Marx opphøyde klassekampen til historieforløpets drivkraft; Nietzsche fastslo viljen til makt som livsførselens nøkkel, og Freud gjorde seksualitet til sentrum i personligheten. I det 20. århundre ble dette tankegods så implementert i form av totalitære ideologier, verdenskriger og familieoppløsning.

I vårt nye århundre er ikke bare kristendommen på vikende front, men ideologiene er døde og fremskrittstanken er nedskalert fra samfunnslivet til privatlivet. Av drømmen om det gode liv gjenstår kun enkeltmenneskets rett til selvrealisering.

I dagens situasjon kan virke som den europeiske sivilisasjon er i ferd med å begå et åndelig selvmord. Samtidig kan det se ut som om det åndelige vakuum er i ferd med å fylles med ulike former av fornuftsfiendtlig religiøsitet. Dette stikker dypere enn utfordringen fra New Age. Ledende intellektuelle er gått foran. Etter krigen uttalte den tyske filosof Heidegger at han foretrakk buddhismen fremfor kristendommen på grunn av dennes fremhevelse av personens betydning. Likeledes karakteriserte han kristendommens sannhetsforestilling som metafysisk vold. Den franske filosofen Michel Foucault hilste noen tiår senere Ayatollah Khomeini som frigjøreren fra «en undertrykkende europeisk kulturarv». I stort som smått har vår kulturkrets mistet sin selvtillit. Rotløse og uten normative føringer står vi igjen med «relativismens diktatur» – for å sitere en kjent kirkeleder.

Slik kan det synes som om vår kulturkrets i ett og samme hendelsesforløp har tapt både troen på Gud og tilliten til fornuften. Spørsmålet melder seg: Mon samtidigheten i dette tillitstap er tilfeldig? Likesom fornuften trenger gudstroen for å innse sin egen verdighet og begrensning, trenger troen fornuften for ikke å ende i blind og stum inderlighet. Dette var iallefall Augustins påstand. I hans ungdom hadde manikéismens løfter om sikker viten narret ham inn i en søken som endte i permanent tvil og ufruktbar påståelighet. (Conf. V:6, VI:4) Som kristen lærte Augustin derimot å fortolke virkeligheten i troens lys, slik profeten formaner: «Vil dere ikke tro, skal dere ikke forstå.» (Es 7:9 LXX) Det greske ordet for å «forstå» betyr etymologisk «å samle trådene».

Gudstroen inngir altså tilliten til å forstå sammenhengene i den umiddelbare livserfaring. Vi skjønner at meningen med livet er gitt i kjærligheten som Guds gave. Erkjennelsen hviler da i hva Augustin kaller en kjærlighetens orden: Kjærligheten griper viljen, og viljen anvender så fornuften til å fortolke virkeligheten. Denne trosbaserte fornuft forutsetter hverken total rasjonalitet eller blind forsantholden, men tillit til Gud som Skaperen. Tilsvarende ender det å betvile fornuftens evne til å rettlede oss i de jordiske ting med ateisme.

Tilliten til fornuften som en Guds gave til mennesket var kirkens bidrag til fremveksten av europeisk vitenskapelig tenkning. Dersom vi tror på Gud, finner tilværelsen sin rette orden. I virkelighetens verden er det noe som er sant i forhold til løgnen. Men sannhetsforestillingen gir oss også rett til å skjelne mellom det gode og det onde, det skjønne og det heslige. Bortfallet av slike grunnleggende forestillinger har kastet vår kulturkrets ut i meningsløshet. Desto viktigere er det at vi som kristne ikke lar oss rive med. Troen inngir ikke bare tillit til Gud, men også til fornuftens evne til å kaste lys over livet.

Generalvikar Roald Nikolai Flemestad
(Innlegget er også publisert i DagenMagazinet si papirutgåve i dag, måndag 20. desember)

Advertisements

3 responses to “Tillitstap

  1. De formene for «kristendom» eller «teologi» som går under sammen med de totalitære ideologier, har vi heller ingen bruk for. Den etter – sekulære tiden fr Roald beskriver, blir således en «lakmustest» på deres levedyktighet. Kristne fellesskap i et pluralistisk samfunn må gi folk noe mer enn påstander om sannhetsgehalten i ulike fohold, fordi selve sannhetsbegrepet ikke lenger forstås totalitært/universellt. Akkurat det er igrunn en bra ting, synes nå jeg.

  2. Interessante tankar! Eg er einig i det aller meste. Men eg er litt usikker på om alt er så flytande og postmoderne som somme vil ha det til. No seier er ikkje at du meiner det, men eg tenkjer mest høgt.

    Internasjonalt har sjølvsagt den vestlige postmodernismen ganske lite grep. I mange afrikanske land anar ingen kven jaqcues derrida var. Aril Edvardsen, derimot… mange land har ikkje eingong hatt opplysningstid, langt mindre har dei nådd fram til vår langt framskridne postmodernisme – me må løfta oss litt over vår eigen horisont, meiner eg. Kyrkja er jo katolsk – altså internasjonal, og difor må vår tankehorisont også strekkja seg lenger enn vest-europa.

    Men også i Noreg er postmodernismen berre ein del av biletet. Dei som styrer dette landet er t.d. ikkje postmodernistar, vil eg påstå. Styrde av ulike politiske ideologiar, og på det livssynsmessige området ser det ut for meg at mange er påverka av human-etisk tenking. Det er ikkje postmodernisme dei vil erstatta kristendommen med i det offentlege rom – men ateisme. Ein konkurrerande ideologi som ikkje er det spor nøytral eller relativistisk.

    Samtidig vert samfunnet vårt meir religiøst i takt med nyreligiøsiteten og innvandring frå sterkt religiøse land som Polen, Aust-europeiske land, muslimske land … Dei kjenner seg dårleg heime i styresmaktene sitt forsøk på fjerna gudstru som ein normal forutsetning for samfunnet. I sivilsamfunent ser eg også hedonisme, pengejag, sjølvrealisering som fygljer av oljerikdomen. Kan det eg her peikar på kallast post-modernisme? Eg synest ikkje det hadde vore så veldig treffande, personleg. Det er ulike krefter som kjempar mot kvarandre, slik det alltid har vore. Me har av og til lett for å overvurdera betydningen av franske filosofar, meiner eg.

  3. Nei, man skal ikke overvurdere franske filosofer, det er jeg enig i. Mitt poeng er kun at «the devil is not from Paris».. Den filosofien som frigjør teologien fra falske forutsetninger (som f.eks. en selvstendig fornuft som de militante ateistene mener de besitter), er av det gode, mener jeg. Enhver teologi som forsøker å intergrere seg i et filosofisk sytem, eller enhver filosofi som forsøker å gripe teologien, er ikke av det gode. Her kan noen franskmenn kanskje hjelpe oss…

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s