Katolsk – Hva betyr det?

Slik ordet ”katolsk” ofte brukes i dagens kirkelige debatt, kan man ledes til å tro at uttrykket betegner Den romersk-katolske kirke i motsetning til luthersk eller ortodoks kirkeliv. Bruken av ordet «katolsk» som konfesjonsbetegnelse er imidlertid noe nytt. De ortodokse og gammelkatolske kirkene har aldri oppgitt retten til å kalle seg katolsk. Og på luthersk hold begynte man først i det 17. århundre å tale om «det lutherske» i motsetning til «det katolske». Inntil da hadde man nokså konsekvent omtalt seg selv som katolsk. Uviljen mot å brukte ordet ”luthersk” om seg selv, avspeilte at man ikke ville fremstå som forsvarer av et slags særstandpunkt som ”Luther-tilhenger”.

Anliggendet var tvert om å holde fast ved den katolske kirkes tro. Luther gjorde selv gjeldende at hans tro var katolsk, og at han nettopp bekjente seg til den kirke som trosbekjennelsen kaller ”katolsk”. (WA 8. 96; 51.479) Likeledes fremholdt Melanchton: ”Vi må alle være katolske.” (CR 24.399) Også i Den augsburgske bekjennelse fra 1530 leser vi at den reformatoriske lære «ikke avviker fra den alminnelige kirke (ecclesia catholica) i noen trosartikkel, men bare gir opp noen få misbruk, som er nye, og som er blitt opptatt ved et mistak gjennom tidene mot kirkelovenes mening». I forhold til pavens nye påfunn hevder man at ens eget lærestandpunkt ”ikke avviker fra Skriften eller fra den alminnelige kirke eller fra romerkirken, slik som vi kjenner den fra kirkefedrene”. (CA XXI:1)

Denne forståelse av katolsk griper tilbake til kirkefaderen Vincent av Lerins definisjon av ordet, når han skriver: ”Katolsk er det som tros over alt, og er blitt trodd av alle til alle tider”. Definisjonen bygger på en påstand om at det gis en felles overlevering som er forpliktende for kirkens åndelige liv. En slik oppfatning av det katolske gir seg også etymologisk. Ordet er avledet av den greske ordsammensetningen kata (ifølge) + holos (hel). Begrepet «katolsk» betegner «det som overensstemmer med helheten». Poenget er altså ikke at kirken skal være «alminnelig» forekommende, men «fullstendig» i åndelig henseende. Ordet tegner på denne måte bildet av en idealtilstand – «det som er slik det skal være».

Ordet «katolsk» betegner derfor ikke et spesielt kirkesamfunn, men et kvalitetskrav. For å kunne kalles «katolsk» må et kirkesamfunns tro og ordninger være i samsvar med helheten. Likesom de andre kjennetegnene på kirken i trosbekjennelsen – «én», «hellig», og «apostolisk» – uttrykker også attributtet «katolsk» en uoppgivelig side ved kirkens liv i verden. Overalt må det åndelige liv fremstå som det skal være. Katolisitetens virkelige motsetning er selvbestemt religiøsitet – det at jeg gjør meg selv til øverste autoritet i mitt åndelige liv. Her må vi velge målestokk.

I dette perspektiv bør også de protestantiske kirkesamfunnene ta inn over seg kravet til katolisistet og selvkritisk spørre: Har vi fått med oss hele fylden av kirkens tro og ordninger?

Advertisements

11 responses to “Katolsk – Hva betyr det?

  1. Det er åpenbart korrekt at ordet katolsk i mange evangeliske miljø har en svært snever, fremmedartet betydning.

    Det er en påfallende uvitenhet, ja verre, en fornekting av selve katolisiteten. Når ordet katolisitet nevnes i de såkalte lavkirkelige miljøer (med all respekt for dem), er det som et fremmedord å regne, som ikke har noen relevans for min sammnenheng. Jeg har jo Bibelen og kan tolke den som jeg vil.

    For min del ble både saken og begrepet katolisitet en døråpner inn i den sanne katolske verden. Peter hjelper og til, han sier: Intet profetord er gitt til egen tydning. I katolisiteten møter jeg en rikdom og fylde, en universalitet som jeg er avskåret fra i foreningskristendommen. Merk: Jeg er selv et resultat av bedehuset og jeg er ikke så verst.(Milde Gud bevare, meg fra denne fare, selvrettferdighet. Rosenius) Dette sier jeg for ikke å synde mot det fjerde bud. Bedehuset har vært min amme og guvernante, men ikke min ekte mor.

    Dessverre kan jeg ikke huske at min «amme» snakket godt om min «mor.»

  2. Takk for klargjerande tale, Magne. Vi er mange som kjenner oss att i det du skriv. For meg var det fyrst sårt å erkjenne det, deretter oppdaga eg at det var frigjerande å bryte opp og gå heim.

  3. Fremdeles hører jeg fra tid til annen «vi kristne og dere katolikker! Skal jeg oppleve det krenkende, eller skal jeg smile?? Det er lettest å velge det siste..
    Ord definerer oss, og den definisjonen på ordet «katolsk» var god, den sprengte ei grense ellr to i hodet mitt! Når jeg nå leser konfesjonskunnskap, og kommer over ordet «vi evangeliske», kjenner jeg at jeg blir sint. Jeg er vel også evangelisk? Det vil jeg i alle fall være, jeg synes ikke de har rett til å ta fra meg det ordet!!

    Ellers tanker jeg vel om kirken at den er mer et «alberg» enn et egentlig hjem. En hvile-og foringsstasjon på veien…og at den fullstendige og fullkomne kirken, kanskje bare finnes i himmelen??

  4. Spørsmålet er vel hva som skal til for å kunne bli betegnet som katolsk. Samme liturgi? Samme organisasjon (oppbygging)? Eller er det nok med at «evangeliet blir rent forkynt og sakramentene rett forvaltet»? (Augustana)

  5. Interessant problemstilling,Dagfinn Stærk. Evangelisk – katolsk? Kva er kjenneteiknet? Og kvifor er det så viktig å sondere mellom dei?
    Ein evangelisk vil reservere seg å seie, nei eg er ikkje katolsk. Kva meiner han eigentleg då?
    Og ein ortodoks/katolsk vil seie: Evangelisk kristendom er ein åndeleggjering av evangeliet.

    Kjennsgjerninga er at økunemeniske tilnærmingar strandar berre alt for ofte på tross av «semje» i grunnleggande spørsmål.

    Kanskje inkarnasjonen gjev oss ein nøkkel: Kvifor var det naudsynt at Gud blei menneske av kjøt og blod? Kvifor måtte han sone i kjøtet,kvifor kunne ikkje Gud berre rope frå himmelen: Eg tilgjev dykk alle synder. Var det naudsynt at Jesus var jøde? Måtte han vere mann? Måtte Jesu mor vere ei møy? Er det naudsynt med brød og vin (ikkje saft)? Treng vi full neddykking i dåpen? I mange av desse spørsmåla med unnatak av det første kanskje, vil ein elagitær* evangelisk seie: Nei, alt dette er berre symboler og «ytre stilaser» som ikkje gjer noke frå eller til på sann,evangelisk kristendom. Inkarnasjonen derimot lærer oss at alt dette ytre er Gudvillet og åndeleg høgverdig. Det som med ein gong slo meg då eg grov meg ned i ortodoks litteratur var ei stadig sirkling rundt inkarnasjoen, den ævelege hjørnestein all heresi støyter seg på.

    * Den elagitære ide, at alt er likskap i Guds rike, her er ikkje mann eller kvinne, træl eller fri pregar både lågkyrkjeleg frikristendom, pinsekristendom og ikkje minst liberal teologi.
    Så har vi då også fått ein frikyrkjeteologi som stadig brennar av dei ytre ordningar i åndlegheita sitt namn og kallar det fridom. Predikanten bed oss drikke av Livets vatn, men har ingen ting å servere det i. (No set eg dette veldig på spissen).

    Alle kan vel drikke seg utyrst i regntider (vekkingstider), då det berre er å gape opp og la regnet ause inn i munnen og bekkane sirlar i kvart eit søkk. I tørketider treng vi hendige kar og kjerald så vi tek vare på det vatn som ein må gå milevis for å finne. Det er Anden som gjev liv, kjøtet gagnar inkje, men Anden søkjer eit tempel å fylle, vår kropp. At kjøtet er makteslaust, tyder ikkje at Gud har forkasta det. Tvert om, han elskar det og vil på ny puste liv i det. Så kan ikkje kjøtet nokon gong rose seg av seg sjølve, det er avmektig og dødeleg, men vår ros er i Gud, han som atter fyller vårt tome liv med Ånd og Liv.
    Alt kjøt skal sjå Guds frelse.

  6. For ordens skyld: Den form for «evangelisk» kristendom som Magne V. Kristiansen kritiserer, er ikke noe jeg hører hjemme i. Roald Flemestad har klargjort hva som ligger i begrepet katolsk, og at de som etter hvert ble kalt lutheranere, bare ønsket å være katolske. Selvsagt.

    Når det gjelder begrepet «evangelisk», har jeg ofte sagt på Ancien Faith Radio fra ortodokse programledere at denne kirken er evangelisk. Ja, rett forstått er Kirken både katolsk og evangelisk.

    Men poenget mitt – spørsmålet til Roald Flemestad – er hva som må til for å kunne kalles sann katolsk. Augustana trekker altså fram enighet i dett, ren lære og rett forvaltning av sakaramentene. I arbeidet med kirkens enhet er det viktig å se på hva som er tilstrekkelig for enhet og hva som gjør at en må skilles. Jeg tenker at det er en viss forskjell på å fornekte noe og å ikke se hele dybdene i et spørsmål. Barn er også mennesker, selv om de ikke har den dype forståelse i alle spørsmål, som det voksne har. Kan denne tanke overføres også til mange av kirkens ordninger?

  7. En befriende tanke:
    Gjennom incarnasjonen gjenopprettet Gud «den falne verden» med seg, altså kjøtet. Det er ikke noe skisma mellom kropp og ånd i incarnasjonsteologien. Derfor kunne den også brukes som argument for Ikonografien i sin tid, Siden Gud var blitt menneske, kunne det ikke være syndig å avbilde ham.

    Ellers leser jeg at den katolske katekismen som kom på nittitallet, får kritikk innenfra fordi den er for ecumenisk. Her har vi vel et tradisjonelt problem i begrepet «katolsk» – at den katolske kirke har lukket seg for mye rundt seg selv? Og på den måten bortdefinert katolsk som et samlende begrep?
    Jeg tenker også at det siste store skismaet i kirken, nemlig reformasjonen, kom som en naturlig konsekvens av framveksten av det individuelle menneskesynet, og at det ville være bortimot utenkelig at ikke et så stekt paradigmeskifte ville få noe å si for det moderne menneskets forhold til Kirke/ tro.
    Har jeg som individ noen mulighet til å legge fra meg min individualitet og gå inn i et rom som er fullstendig normerende for meg??
    I absolutt forstand, ikke bare mens det er positivt spennede, når jeg opplever at koppen blir full, men også når den år etter år er skåltom??
    Hvis jeg ikke kan svare ja på det, er egentlig det katolske prosjekt bare en lek for meg…

  8. Kommentar til inger lill:
    Veldig utfordrande det du seier om fullnaden og tomleiken. Nei, sikkert og visst, dette er ingen leik.

    Når du skriv «individualitet», meiner du då individualismen?
    Litt pirkete det der, men eg tenkjer at individualiteten seier ja og vert utvikla i felleskapen, medan individualismen seier nei til felleskapen. Paradokset er at individualismen har lite å stille opp mot kollektivismen som ikkje må forvekslast med felleskap. Indvidualismen er privat og fritt vilt som opnar døra på vid vegg for det kollektivet presset. Individualiteten er personleg og audmjuk i høve heile orgaismen og trivast best i relasjon.
    Var det tydeleg tenkt?

  9. Individualisme: tankesystemene rundt det individualiserte menneske, som i filosofi, politiske konstruksjoner, sikkert for så vidt også teologi osv. Individualiteten: Tilstanden et menneske er i, jfr begrepsparet Modernitet/ modernisme.
    Det ligger vel en imploderende kraft i det individualiserte menneskesynet, som må få konsekvenser for både kirke og samfunn for øvrig. Når det ikke finnes noen ytre normativer lenger, vil selve jeget til slutt disintegreres/ gå i oppløsning. Sånn sett burde det ikke overraske at ei kirke som bygger mere på individets frihet, og de demokratiske prinsippene, forvitrer. Gud er neppe særlig demokratisk, og arbeidet med å finne ut hva ei sann katolsk kirke skal inneholde, må være ensbetydende med å forstå hvordan Gud vil at hans kirke på jorden skal se ut??

  10. Hei, kjekt å sjå at her er liv og røra.

    Det er vel to ting eg tenkjer på i samband med fellesskap og individualisme i kyrkja, som også bør nemnast.

    Det fyrste er at dette i utgangspunktet er noko av eit særproblem for vesten og vestlege kristne (at vesten i seinare tid eksporterer sitt vesen til heile verda gjer «problemet» meir omfattande, sjølvsagt).

    Grunngjeving: Som ortodokse/gamalkatolske trur ikkje me i den nordisk-katolske kyrkja at biskopen i Roma har overherredøme over resten av kyrkja. Ein viktig årsak til det store skismaet (som skilde kyrkja i aust og vest i 1054) var nettopp at paven meinte å ha denne posisjonen. Men eg vil også hevda at me her finn utgangspunktet for det store problemet me diskuterer.

    I Dictatus Papae frå ca. 1070 overførte paven vidtrekkjande fullmakter til seg sjølv, etter å fyrst ha ekskommunisert bispane over dei andre store bispesetene – Jerusalem, Antiokia, Alexandria og Konstantinopel. Paven skulle frå no av som enkeltperson ha autoritet til å avsetja og innsetja biskopar, utan å kalla saman noko synode, gjekk det fram av dokumentet. Og relevant for den tidlegare diskusjonen; «han som ikkje har fred med den romerske kyrkja skal ikkje haldast for å vera katolsk». Det var også mange andre ting, paven skulle vera den einaste som kunne bera imperiets insignia, han skulle ha makta til å dømma, og sjølv skulle han ikkje kunna dømmast av nokon. Eg seier ikkje nødvendigvis at dette vart einerådande i romarkyrkja etter dette, men det seier noko om kva slags atmosfære den romerske kyrkja kunne vera prega av då ho valde å skilja seg frå resten av kyrkja. Poenget mitt er altså at det som tidlegare hadde vore under kyrkja si fullmakt, vart no mykje overført til ein mann.

    Ein kan argumentera for at det var byrjinga på moderne vestleg individualisme. Ymse innfall frå diverse pavar ut over etter det store brotet, førte til ei rekkje reformatorar framstod, og til sist Martin Luther. Einkvan har sagt at Martin Luther erstatta ein pave med tusen. At kvar mann sjølv vart pave, sjølv vart siste målestokk for bibeltolking, har spelt ei avgjerande rolle i vestleg kyrkjeleg fragmentering – og individualisme. Sjølv om denne fragmenteringa har spreidd seg over heile verda – har ikkje den ortodokse kyrkja – austkyrkja – sjølv hatt nokon reformasjon.

    Samtidig er kampen mot egoet noko fellesmenneskeleg, og eit av siktemåla med heile frelsesplanen er å lækja min vilje (individualisme) til å verta i samsvar med Guds (fellesskap). Gjennom forsoningsverket og i kyrkja finn me reiskapene til å overvinna vårt ego – og lata Kristus leva i oss (gal 2.20). Primært gjennom sakramenta, gjennom dåpen avkler me oss det gamle og alt er vorte nytt. Ved jamleg deltaking i nattverden får Kristus fysisk rom i oss – og me får sjølve minka. Alt for at Gud igjen kan føra sin skapnad tilbake til den opprinnelege planen – som er felleskap med Han og kvarandre.

  11. I den fortettede formen du avklarer ditt tema, så er dette et ut over måten godt resymè, Øystein! I ditt konsentrat ligger grobunn for rik vekst. Takk!

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s