Civitas terrena eller civitas diaboli?

Augustin taler om Kirken og Verden som to stater, to ulike fellesskap. Civitas betyr imidlertid ikke «stat» i vår moderne bruk av ordet, men henspiller på et fellesskap av mennesker knyttet til hverandre gjennom en felles lov og rett og en felles religiøs kult. Civitas Dei – Guds stat – er derfor den sanne kirke, de helliges fellesskap gjennom tilbedelsen av den sanne Gud. Civitas terrena – det Bibelen kaller «verden» – er samfunnet av alle dem som dyrker avguder, makt og ære.

Det politiske styre kan aldri ta Kirkens plass eller gjøre seg til en hyrde for sannheten. De politiske «sannheter» er kontingente og endelige. Politiske regimer – om de enn har fantastiske gode intensjoner – er grunnlagt på ønsket om makt. Staten og Kirken springer derfor ut fra to vidt forskjellige utgangspunkt; Kirken er nådens fellesskap omkring Han som var uten synd. Staten er en midlertidig ordning for å begrense ondskap. I en virkelighet der synden eksisterer, er derfor staten nødvendig.

Dette vil si at staten, når den er rettferdig, kan bruke tvangsmidler for å beskytte sine innbyggere mot syndens grufulle konsekvenser. En rettferdig stat må kunne forsvares med makt og forsvare sine innbyggere med makt, fordi den beskytter alle sine medlemmer rettslig. Så lenge konge og politikere kjemper mot urett med rettferdige midler, blir den Kirkens venn. Men om staten ikke hjelper Kirken i kampen for det gode, blir den en Civitas Diaboli, et demoni der uretten tråkker ned rettferdighet og rettsvern. Makten har underlagt seg retten, og avgudene, makt og ære har tatt over for gudsfrykten.

Finnes det så konkrete tegn å se etter, når vi skal bedømme om vår egen kjære norske stat er en civitas terrena eller en civitas diaboli? Jeg tror at abortloven er et slikt tegn. Når svake grupper unndras statlig beskyttelse og blir utlevert som lovløse, da er civitas terrena blitt til civitas diaboli. Som Moder Theresa sa, så føres det en krig mot forsvarsløse barn. Det er den usleste krig som noen gang er blitt ført. Imot en utvikling av samfunnet, må vi vende oss mot gudsfellesskapet – civitas Dei – og strebe etter det som er godt. Så får vi be om at Kirkens hyrde selv må veilede oss.

Advertisements

11 responses to “Civitas terrena eller civitas diaboli?

  1. Ja, fosterdrapsloven er absolutt et tegn, som du nevner. Men hva med all tausheten og lunkne støtte som Den norske kirke og andre kirkesamfunn ser ut til å omgi denne loven med? Hva slags tegn er det? Få er de som fører klare og synlige tegn mot fosterdrapsloven. Og stor er prisen de får betale. Andres taushet gjør ikke saken bedre.

  2. Taushet og lunkenhet er jo det verste, for da kan kirken heller ikke bruke det onde til å forkynne det gode. Lunkenhet føder motløshet, og så videre..
    Forresten ser jeg at jeg i innlegget er veldig kategorisk om staten, at den er enten kirkens hjelper eller demonisk. Den bør selvfølgelig ikke være enten eller. Men jeg mener nok at noen stater og regimer er demoniske og tyrraniske. Den norske stat gjør mye godt, det er det ingen tvil om, men flere maktområder innflueres tydeligvis av den onde.

  3. Ja, i innlegget ditt forutsetter du at Staten ønsker å være Kirkens hjelper. Men selv om Norge er grunnlovsfestet i den evangelisk-lutherske religion, ser det ut som om dagens regjering synes at det å hjelpe Kirken er å kneble den mest mulig. Det kategoriske i ditt innlegg ligger vel nettopp i dette at du forutsetter et likeverdig avhengighetsforhold mellom Stat og Kirke. Noe slikt eksisterer ikke.

  4. Enig der. Jeg tenker nok på det gode/sanne forholdet mellom stat og kirke som et ideal som vanskelig lar seg realisere i praksis, nettopp fordi de to civitas har så ulike utgangspunkt. Symfonia heter vel denne idealtilstanden i ortodoks sammenheng.

  5. Problemet med Den norske kyrkje er at ho har slutta med å vere kyrkje og vorte redusert til ein institusjon på lik linje med andre institusjonar i samfunnet, og difor kan styringskåte politikarar presse sine ideologiar på kyrkja. Kva skjer med ei kyrkje som sviktar sin Herre og Frelsar, for ikkje å støte nokon med det budskapet ho har fått å bere ut i all verda? Ho usynleggjer seg sjølv, saltet mister si kraft, så ho ikkje dugar til anna enn å vere til lått og løye…

  6. «lått og løye» – betyr ikke det latter og gøy? Jeg kommer bare på en eldre biskops ord: Det verste med liberale er ikke teologien, men at de ikke har humor… Når alt er grått er det ikke lett å finne noe lått og løye heller.

  7. På min sunnfjordske dialekt kan «lått og løye» også tyde å drive gjøn med, ikkje ta på alvor og sjå på som inkjevetta.

  8. Eg vil tru «lått og løye» er ein variant av ordet låtteløgje, som mellom anna er nytta i Esaias 57,4:

    Kven hev de til låtteløgje? Kven geipar de åt og retter ut tunga? Er de ikkje sjølve brots-ungar, ei ljugarætt?

  9. Vil tipse om historikaren Hilaire Belloc sine böker ang relasjonen mellom kyrkje og stat..
    kvitekristkvinne.blogspot.com

  10. Hei Iselin,
    Jeg har vært innom og lest på bloggen din. Mye intressant der! Jeg har noen spørsmål om dette med sedevacantisme, men jeg kan kanskje spørre via bloggen din?

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s