Staten som far

Den franske filosof Jean-Jacques Rousseaus bok «Om samfunnskontrakten» fra 1762 karakteriseres gjerne som et basisdokument for det moderne demokrati. Bokens betydning fremkommer ikke minst i beskrivelsen av statens samfunnsdannende oppgave.

Rousseaus syn på staten kan symboliseres ved hans forhold til sine barn. Han giftet seg aldri, men hadde et slags samboerforhold til husholdersken Therese Levasseur som fødte ham fem barn. Disse vokste imidlertid ikke opp i hans hjem. Straks etter fødselen avleverte Rousseau spedbarnet navnløst til et barnehjem og siden viste han ingen interesse for sitt avkom. Fornektelsen av farskapet var begrunnet i at barna egentlig tilhører samfunnet som sådan. Staten er prinsipielt å forstå som et slags waisenhus, hvor individet oppdras til å bli en lydig samfunnsborger. I forhold til dette oppdrag er den naturlige familie en vilkårlig sosial kategori.

Denne forståelse av Staten som Pater og samfunnet som patrie gir statsmakten en altomfattende autoritet over hele samfunnslivet. I det gamle stendersamfunnet var  derimot øvrighetens oppgave begrenset til det å sikre ro og orden. I denne vektergjerning skulle øvrigheten respektere privatlivets fred. Til daglig ble den enkeltes livsførsel i alt vesentlig bestemt av to faste holdepunkter – familien og kirken. Disse institusjonene er begge «før-statlige» i den forstand at de ikke henter sin opprinnelse og  egenart fra politiske vedtak. Følgelig respekterte øvrigheten deres egenart.

Det var denne uavhengighet fra statsmakten som Rousseau ville endre ved å forplikte borgerne på en altomfattende samfunnskontrakt. Hans bok skisserer det teoretiske grunnlag for en samfunnsordning hvor kittet i samfunnslegemet skal være de politiske prosessene. Ingen instans tillates å stille seg mellom enkeltmennesket og statsmakten som forvalter av samfunnsgodene. Den som ikke godtar at livsførselen forankres i statens politikk, skal om nødvendig tvinges til å innordne seg. Fratatt institusjonell støtte fra instanser utenfor statens kontroll fremstår individet nakent i møtet med statsmakten. Avvisningen av sivilsamfunnet som «buffer» gir Rousseaus samfunnsmodell klare totalitære trekk.

Dette er ikke bare av historisk interesse. I dagens norske samfunn søker staten å bringe nettopp familielivet og kirkelivet under statens kontroll. Den nye ekteskapslov har endret ekteskapet fra å være en naturlig ordning til å bli en sosial konstruksjon definert på politiske premisser. På samme måte vil statsmakten styre trossamfunnenes indre liv gjennom økonomisk press og preskriptiv lovgivning. Kort sagt: Den allmektige stat vil regulere familie- og kirkeliv ifølge ideologiske kriterier. Kravet om ensretting bør kirkesamfunnene møte med å vise til at dette ikke er rettigheter innvilget av snille politikere, men simpelthen sivilsamfunnets før-statlige ordninger. Dersom en ideologisk statsmakt ikke vil respektere at demokratiet har sine begrensninger i maktutøvelsen, er det demokratiet selv som settes under totalitært press.

Kristentroens forhold til det sekulær demokrati vil ellers være temaet ved Kirkelig Fornyelses Arbeidsdager i Bergen 4 og 5 juni 2010. Foredragsholderne kommer fra inn og utland og vil gi drøfte utfordringene i et større europeisk perspektiv. Se eget program på KF’s hjemmesider.

Advertisements

One response to “Staten som far

  1. Siste nikk frå staten no er homo-eventyr til barnehagar og skule. Kunne ha brodert lenge på slike tendensar, men den totalitære stat rumlar som ein Eyafjallajøkull under isen. Eller enda verre, som ein Katla. Eg ser ikkje for meg at kristne lærarar og førskulelærarar legg ned arbeidet i protest, tvert om, vi vil nok ein gong tilpasse oss, håpe at småskjelva vil stilne og vi kan fortsetje med integriteten i godt hald. Det er som vi er paralysert av ein langtekkeleg sekularisering som har lamma vårt åndelege nervesystem.
    Dette er ikkje eit åttak på «dei andre» som ikkje vil ta oppgjer, men ein trist sjølverkjenning av ein fortvila åndeleg situasjon der eg sjølv kjenner på ei djup vanmakt.

    Difor: Kva kan kyrkja gjere for å byggje opp ei stålnerve i den kristne lekamen som er uthaldane, smidig, uslitande og sterk nok til å takle større og større skjelv? Kvar er dei kyndige og kloke «båtbyggjarane» som har innsikt i kva material og teknikk som må til for at skipet skal kunne møte bårene til havs? Dei gamle nordmenn visste mykje om dette. Dei gamle båtane var ikkje massive og stive i skroget, dei var tvert om smekre, dei smaug seg over bølgjekammane med bordgangar så tynne at ein kunne stikke kniven gjennom dei, bord og spanter var sydd saman så dei flexa kvar rørsle i havet, utan å gje etter, utan å fornekte sin natur eller forråde dei som la ut i desse farkostane. Mastefisken av eik derimot var massiv som ein okserygg, masta var forma slik ho kunne ta trykket frå ein orkan.

    Kyrkjeskipet må ha same evna. Fleksibelt, men ikkje opportunistisk. Kryssande evner, men ikkje utan ror, kjøl og kompass. Tilsynelatande skrøpeleg i det ytre skroget, men overraskande djervt i storm. I botnen tunge dogme av ballaststein. Ein mast som strekkjer seg mot Gud, ein råbom som famnar heile verda og dannar ein kross. Det fyrste og siste teikn verda får av skipet, når det stig opp eller forsvinn bak havbrynet. Eit mannskap og leiarskap der ingen innbiller seg at skipet kan drivast som eit privat-religiøst prosjekt. Ein rigg som kan fange vinden på rett vis, ein liturgi som fylles av Ånden. Ein Herre som kan ha medkjensle med all sjøsjuken som herjar blant øre læresveinar.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s