«Quasi modo geniti infantes…«- «Som nyfødte barn…», fra 1.Peter 2:2 er den bokstavlige betydningen quasi modo «som om [det] var». Quasimodo er Hvitesøndagen, klarheten og lyset i dåpens nye fødsel.
Med Ringeren fra Notre Dame skrev Victor Hugo i 1831 en av tidenes merkeligste historiske romaner. Og denne romanen er i vår tid og faktisk på dagen i dag mer aktuell enn noen sinne. En nyfødt menneske bytting i ordets rette forstand, blir forlatt av sin opprinnelige barndomsfamilie på en benk i Notre Dame og overlatt til barnekår i kirkens omsorg. Det var på kirkeårets første søndag etter påske: Quasimodo søndagen, at han ble funnet og adoptert av klerken Claude Frollo og navngitt Quasimodo, Det latinske Quasimodo kan forståes respektivt «quasi» «etterligne/nesten lik» og «modo» «standard mål/mal» Quasimodo var betydelig kuppelrygget og halvblind med en stor vorte som dekket hans venstre øye. Han ble brakt til sitt oppholdssted i katedralens klokketårn, og i tårnet med den høye klokkeringingen blir han også døv. Quasimodo kan knapt karakteriseres på noen andre måter enn nesten.
Påsketidens Jesus er ikke helt nøyaktig lik før og etter sin død og oppstandelse. Selv etter at disiplene kom så nærme at de fikk godt øyesyn på han så spurte de seg selv “er det virkelig han?” de ønsket å spørre men turde det ikke. De kjente at det var Jesus men sannsynligvis så han ikke nøyaktig lik ut som før, og de fant det litt utrolig. (Joh.21:12) Jesus var av Guds vesen og født i menneskelig skikkelse for å bli gjort til vår synd … for så å ta denne synden til døde. Jesus i oppstanden skikkelse er Quasimodo ”omtrent standard modell” av en menneskelig person. Det helede Guds Barn er nesten som oss mennesker, bare enda mer menneskelig. Den oppstandne Jesus er klargjøringen av det uklare mennesket. Kristus oppstått fra de døde i kjødet er lysende klar for den usynlige og egentlige virkelighet som er tilgjengelig for troskyldige og enfoldige.
De eneste vennene Quasimodo har er katedralens steiner, men han har et rent hjerte og holder ut med sine velgjøreres hang til penger, makt og sex. Å lage gull er å være Gud sier alkymist klerk Frollo som bruker all sin makt for å få dekket sine brennende lyster. I 1482 på Epifania dagen, da Guds lysende stjerne åpenbarte Jesusbarnet for hedningene den 6. Januar, trosser Quasimodo budene fra Frollo og går ut fra tårnet, og livet blir forandret av den deformerte ringeren i Notre-Dame. I Paris er det «Enfoldets festival» og den deformerte bytting mannen fra tårnet blir kronet til Enfoldets Pave. Hugos Quasimodo besørger klerken Frollos død og forlater Katedralen. Han trodde de kristne dogma, men mistet troen på kleresiet og blitt anti-romersk. Han er fortsatt dypt religiøs og i tro på bønnens kraft, bruker han senere sin manndomsfulle kraft og går den sanne veien i overgivelse til sin utvalgte kvinne.
I sin ungdom identifiserte Hugo seg som katolsk og erklærte respekt for Kirkens hierarki og autoritet. Etter hvert ble han ikke-praktiserende katolikk, og utrykte økende anti-romersk-katolsk og anti-klerikal syn, og ble senere rasjonalistisk deist på linje med det Voltaire sto for. På spørsmålet om Hugo var katolikk sa han i 1872 at han var fritenker. Med de avsløringene vi hører om i kirken i dag kan vi undre oss om Victor Hugo i denne vidunderlig fantasifulle roman skrev et ”pseudo-apokryf-evangelium” eller ikke. Uansett, selv om kirke og kleresi svikter, er Evangeliets misjon å fortelle at Menneskesønnen skal komme tilbake og hente Guds Folk, sin brud.
NORDISKKATOLSK BLOGG 
«…er Evangeliets misjon å fortelle at Menneskesønnen skal komme tilbake og hente Guds Folk, sin brud.»
Hmmm – trodde det var å forkynne at «Himmelens Rike er kommet nær» (Matt 3:2 Matt 4:17 Matt 10:7 Mar 1:15 Luk 10:9) og at dette ble opprettet her på jorden (Dan 2:44), representert ved de kristne (Kirken), og at det også skulle komme til å inneholde falske representanter (Mat 13:24-30), men at Guds engler skal fjerne dem som «volder anstøt» (Mat 13:41) før det siden fortsetter i himmelen.
Læren om de to regimenter, der regjeringen av det åndelige regiment ligger til Kirken som representant for Guds Rike på jorden, mens Kongen i Statsråd råder det verdslige regiment, forutsetter det selvmotsigende at et avgudsdyrkende eller sekularisert og verdslig samfunnet, følger alle Guds Bud som konstituerer Guds Rike.
Jesus sa ”Guds Rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene. Ingen vil kunne si: Se her er det, eller: Der er det. For Guds Rike er iblant dere” (Luk 17:20f) Guds Rikes nærvær iblant oss er altså å forstå som noe usynelig for øynene våre. Kristendom er å tro at den egentlige virkelighet, Guds egen verden, er som Gud selv usynlig. ”Gud selv, han som intet menneske har sett og heller ikke kan se, bor i et lys dit ingen kan komme.” (1. Tim 6:16).
Den sanne virkelighet er usynlig, Guds himmelske virkelighet som hvelver seg over vår verden. Og jada, denne virkeligheten kan den enfoldige søke å finne i det jordiske. Guds himmelske nærvær i det jordiske, det med ”Guds Rike”, er som med Jesus, Han som er Herre og Riket. Han var den gang iblant mennesker i fornedret gestalt og Hans guddommelige herlighet fikk disiplene kun se kort øyeblikk på forklarelsesberget. (Matt 17:2) Her i tiden tvinges vi til å leve i ”tro uten å se”(2.Kor.5:7) Kun i troen får menneske ”tak i” Guds rike. — Den katolske kirkes kleresis oppgave, er å forkynne det som først skal på den ytterste dag: Jesus Kristus gjenkomst i herlighet. Dette er beveggrunnen for kristen evangelisk misjon.
Angående toregimentslæren er jeg enig. Denne er selvmotsigende og deler virkeligheten opp i to sfærer (det verdslige og det guddemmelige), mens det ser for meg ut som bibelsk og katolsk/ortodoks lære ser menneskets tilværelse mye mer enhetlig. Ikke bare for enkeltmennesket, men også for hele samfunnet. Husk at individualismen slik vi kjenner den i dag ble født først i høymiddelalderen. Dessuten er vel også toregimentslæren en Luthersk oppfinnelse.
Derfor mener jeg også man må benytte denne helhetstankegangen når man skal forstå Jesu uttalelser om at «Guds rike er usynlig».
Husk at Jesus her svarte fariseerne, som ventet en politisk leder som skulle føre dem ut av fangenskap. Naturligvis skulle de ikke vente et begavet menneske som kunne være deres konge og som på menneskelig vis kunne lede jødene slik at de skulle overleve som nasjon.
De skulle derimot vente at en ny type autoritet, som ikke var av denne verden, men som «kommer ovenfra» skulle gripe deres hjerter og regjere gjennom dem slik at hele verden sakte men sikkert skulle bli «gjennomsyret» av dette nye riket (Matt 13:33). Men dette riket skulle også inneholde «råtten fisk» som skulle ligge i båten helt til den kom i land (Mat 13:47). Der skulle englene «kaste dem i ildovnen».
Derfor, rent politisk eller geografisk kjenner det ingen grenser og er usynlig for dem som ser ser etter disse kriteriene (det er jo i dag mange som ikke ser at Rommerriket falt for å gi plass for Guds Rike – det skal visstnok finnes hundrevis av «teorier» om hvorfor det falt, hvilket bekrefter at dette konseptet om «Guds Rike» fortsatt er ganske usynlig for mange).
Derfor mener jeg at Guds Rike (ihht profetien jeg nevnte) ikke nødvendigvis er Kirken direkte, men heller Kirkens innflytelse over hele verden. Det synes jeg også er i overenstemmelse med det katolske/ortodokse enhetssynet.
Angående at «den sanne virkelighet er usynlig», så synes jeg dette høres litt gnostisk ut, og kan ikke helt finne denne holdningen i urkirken. Det minner meg heller mer om Luther.
Slik jeg har forstått både NT og de tidlige fedrene, så lever vi i «den sanne virkeligheten» her og nå, representert ved Kristus i oss, manifistert ved våre liv og gjerninger utført i tro, styrket og opprettholdt av sakramentene.
Deretter har vi håpet om evig salighet, som også er del av «Guds Rike», som altså fortsetter i evigheten.
Den sanne virkelighet er usynlig, Guds himmelske virkelighet som hvelver seg over vår verden er: Sannhetens Lys, som avdekker alt mørklagt i verden, er selv usynelig i ugjennomtrengelig hvit klarhet, som bølger eller partikler. En sjelden gang avslører Lyset noe av sitt innhold i Guds pakt med alt levende; regnbuens farger. For å få del i Guds Rike er å tro Jesus Kristus som steg opp til himmelen og derfor er utenfor synsranden med våre vanlige øyne. ”Himmelriket kan lignes med en surdeig som en kvinne la inn i tre mål mel, så det hele var til slutt var gjennomsyret” (Matt13:33) er billedet på at når den enkelte virkelig får troen på Jesus Kristus i gave, så tar troen over mer og mer av personligheten. Da blir man en blant de levende steinene som er de eneste vennene til Quasimodo. Gud kommer til sin menighet av levende steiner på jorden i en skikkelse av Quasimodo, som brød og vin i den katolske messen, og vi får Guds rike inn i oss. Da forkynnes Hans gjenkomst i herlighet og det inviteres det til bryllup.