En fasterevisjon av «min»

 Et side ved fasten er å gi avkall på det vi regner som selvfølgelig for oss; mat, tid, materielle goder. Det å gi avkall hjelper oss å se at alt vi har er gaver fra Gud, og at vi ikke har eiendomsrett på disse godene. Derfor er det kanskje på plass i fastetiden å revidere vår bruk av ordet «min». I vårt samfunn er vi opplært til å skille mellom «mitt» og «ditt», dette skillet er noe av det første vi lærer barna våre. Uten et slikt regulert skille – uten eiendomsrett- ville vi sloss om godene, fordi mennesket er seg selv nærmest og «elsker seg selv», slik som Jesus også sier. Vi sier «min jakke», «min bil», «mine penger» med den største selvfølgelighet. Hvis vi deler disse godene, vet vi at vi har gitt andeler av oss selv, fordi vi regner tingene som vår egne. Våre gaver blir lett en del av en bytteøkonomi, der en gave gjengjeldes med en annen. Den kristne fasten lærer oss to måter vi som kristent fellesskap kan bryte ut av denne forståelsen av «min».

For det første lærer vi i Apostlenes gjerninger at de første kristne «hadde alt felles». Dette betyr ikke at de levde i et marxistisk kollektiv der den private eiendomsretten var passé. Dette må derimot bety at de første kristne hadde en annen oppfattning av ordet «min» enn det mange av oss har. «Min» i troens sammenheng er en ting vi forvalter, noe som tar imot vår omsorg og kjærlighet. I troens perspektiv er betyr ikke «mitt hus» at jeg kan gjøre som jeg vil med huset, men at jeg forvalter det som en gave fra Gud til beste for mine medkristne. Det er rett at vi har egne ting vi disponerer, men vi må vite at alt er gaver fra Gud, og at vi behandler tingene deretter. Ved å faste frasier vi oss den frie viljes rett til å misbruke Guds gaver gjennom fråtsing og hovmodighet. Selv om askesen for den enkelte ikke altid er så stor, er den symbolske verdien av dette meget viktig.

For det andre må fasten lære oss at «min» brukes på ulike måter. Betydningen av ordet er forskjellig ettersom hvilken sammenheng vi bruker det, «min sko» er ikke det samme som «min kone» eller «min Gud». Gud og medmennesker er «mine» først når jeg elsker dem og gir av meg selv til dem.

Hvis vi grunner over dette, vil vi kanskje også etterhvert se at den virkelige betydningen av «min» ikke lar seg realisere fullstendig av oss mennesker, men at tilværelsen er Guds, og alt som er til tilhører Ham. Selv om det i samfunnet er nødvendig med reguleringer av hva som er «mitt og ditt», vil fastetiden la de kristne smake på en virkelighet der alt er Guds.

Advertisements

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s