Sivilreligionen

I klagen over sekulariseringen i vår tid vil det være misforstått å drømme om et slags kristent idealsamfunn. Samfunnslivet har aldri vært eller vil bli kristent. Ikke desto mindre har vi lov til å arbeide før å øke kristendommens samfunnsdannende innflytelse i vår samtid. I et slikt perspektiv kan vi med god grunn også reise spørsmålet om hvilke motkrefter vi står overfor. Vi tar det gjerne for gitt at sekularisering og avkristning er samme sak, men kanskje er det omvendt – en sann sekularisering kan vise seg å være troens allierte i striden med en ullen religiøsitet. I europeisk åndshistorie har det vist seg at også ateismen kan ikle seg religiøse kledebon. Det skjer når religiøse tanker og symboler brukes til å legitimere en livsverden uten gudstro.

Begynnelsen på avkristningen i Vest-Europa tidfestes undertiden til fredsslutningen etter Tredveårskrigen. Blodsutgydelsen på begge sider etterlot forferdelse over ethvert religiøst sannhetskrav. Samtidig førte en ny naturvitenskap og bibelkritikken til en upersonlig forsynstro. Tilliten til Gud som en upersonlig ordensmakt falt imidlertid i grus etter jordskjelvet i Lisboa i 1755. I fornuftens og moralens navn trakk så opplysningsfilosofene den slutning at all religion er dårskap. Først frigjøringen fra religiøse forestillinger, mente man, ville kunne muliggjøre en ny fornuftig samfunnsordning. Den franske revolusjon satte seg da som mål – om nødvendig med giljotinens hjelp – å avskaffe kristendommen én gang for alle.

Snart skulle det imidlertid vise seg at revolusjonen endte i kaos. For å møte den sosiale oppløsning tok Robespierre opp Rousseaus tanke om «sivilreligionen» – en dyrkelse av Staten som guddommelig. Innføringen av nye offentlige fester til erstatning av de kirkelige og en heroisk kunst som portretterte politikere etter mønster av kirkekunstens helgenbilder, skulle legge et religiøst ferniss på samfunnslivet. Slike tiltak skulle òg lære borgerne å lyde statens ledere samtidig som befolkningen inspireres til å tro på fremskrittet.  Ordet «Gud» gjenstår da som et annet ord for fellesskapets politiske idealer. Med all sin tale «fromhet» fungerer sivilregionen som en slag religiøs ateisme, idet samfunnet har gjort seg selv til religionens kilde.

I kjølvannet av den franske revolusjon har ulike totalitære ideologier i det tyvende århundre fremstått som kvasireligiøse bevegelser. Likeledes gjenkjennes sivilreligionens tenkesett i vår demokratiske samfunnsform og da gjerne i forbindelse med ord som «Gud og fedrelandet». Derimot er den politiske hverdag fri for religiøse referanser og normer. I praksis gis det ikke noen høyere moralsk autoritet enn den politiske prosess som sådan. Denne inkonsekvens kan få en til å spørre om bruken av ordet «Gud» simpelthen fungerer som en forherligelse av Staten. Men om det politiske liv utfoldes på helt sekulære premisser, er «Gud» ikke derfor død. Den sekulære stat har gjort seg selv til Gud.

 Under enhver omstendighet er det nødvendig at vi kristne forstår å skjelne mellom den kristne tro og sivilreligionens ateistiske religiøsitet. Synd er noe annet enn sosial diskriminering; rettferdighet er ikke et annet ord for menneskerettigheter og frelse er ikke det samme som terapi. Kristendommens sannhet kan ikke måles på dens sosiale nytte. Uten Guds bud og vilje blir det hele en funksjonell ateisme.

Advertisements

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s