Et helvetes veto over himmelen?

Jesus sier: «Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet, likesom jeg har holdt min Faders bud og blir i hans kjærlighet. Dette har jeg sagt dere for at dere kan eie min glede, og deres glede kan være fulkommen!»(Joh. 15, 10ff). Apostelen Paulus følger opp: «Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere!» (Fil 4,4-7). Den kristne har altså en glede som er fullstendig og hel.

Det å glede seg i Herren gjelder ikke bare søndag formiddag, når man er i kirken og takker Gud for at man er frelst. Det gjelder i hverdagen også. Gleden i Herren gir mening til de dagligdagse gjøremål, gjøremål som ellers ville oppleves som kjedelige blir en glede i seg selv. Den kristnes liv er alltid meningsfullt, for den kristne lever ikke bare for seg selv, men for Gud.

Hvorfor er det da slik at så mange kristne opplever at det å glede seg fullkomment i Herren er så vanskelig? Det virker som om gleden alltid må ha et skjær av dårlig samvittighet over seg. Det er på en måte ikke moralsk rett å være fullkomment glad når andre i verden lider. Det blir en kristenplikt å bære på verdens sorger, og å blande inn litt elendighet i gleden. Men; dette vil til slutt forsure hele kristenlivet og lage et falskt skille mellom glede og kristentro.

C.S. Lewis har pekt på at det å glede seg med dårlig samvittighet egentlig innebærer å gi helvetet vetorett over himmelen. Det er djevelen selv som plager den kristne med slike tanker. Den onde vil aller mest at vi ikke skal glede oss fullstendig i Herren, for da ville han miste makt over oss. Kunsten er å alltid holde fokus på Gud selv, han som er gledens kilde. I Guds lys må selv en dårlig samvittighet på villspor rette seg, og man kan begynne å se gledens lys selv i de små daglige gjøremål.

Advertisements

7 responses to “Et helvetes veto over himmelen?

  1. Sjølv om tanken både er god og med eit oppmuntrande føremål, meiner eg det er skummelt å skulle gje djevelen skulda for det at ein ikkje kan glede seg utan snev av dårleg samvet. For det fyrste meiner eg at all den tid vi faktisk lever i denne verda, er det ikkje noko gale i å hugse på resten av verda i det ein gjer. Å hugse på dei som ikkje har det like godt som oss, og derfor kjenne eit stikk av dårleg samvet, viser heller at vi er fylt av noko av den kjærleiken til nesten vår som Jesus ber oss om. For det andre er det også dei som rett og slett er sjuke og derfor ikkje kjenner glede i livet, slik som dei fleste av oss gjer. Då er det skummelt å seie at dette er på grunn av at dei har gjeve djevelen vetorett i livet sitt.

    Vi kan sjølvsagt seie at det å glede seg fullkoment i Herren, er ei glede over frelsa og ikkje har noko med verda sine lidingar å gjere, men for mange er det også vanskeleg å glede seg over ei frelse ein kan vere usikker på både for eigen og andre sin del. Ikkje skuld dette på djevelen.

    Dårleg samvet er oftast eit teikn på kjærleik.

  2. I det tolvte kapittelet i brevet til romarane uttrykkjer Paulus seg slik:

    «Ver glade i vona, tålmodige i trengsla, trottige i bøna…. Gled dykk med dei glade og gråt med dei som græt.»

    Slik sett er det kan hende ikkje noka motsetning mellom glede og medkjensle…

  3. Det er mulig jeg var noe ubeskyttet i denne posten… Men jeg tror vi må «skille kortene» her: Det å glede seg fullkomment i Herren betyr ikke en flukt fra verdens (eller egne) lidelser. Det å glede seg fullkomment tror jeg må bety at det kristne livet skal være fullstendig og udelt. gleden over frelsen setter alle andre ting i rette perspektiv. Man må som kristen ikke ta utgangspunkt i alt det onde som skjer og leve med byrden av dette, Jesus bærer jo all verdens synd og jeg kan legge min synd over på han – helt konkret.
    For det andre mener jeg det er feil å lære at sann kristendom innebærer å blande verdens elendighet inn i enhver glede. Eksempel: Kan ikke barna få lov til å kose seg med pølser og is uten at foreldrene skal minne om hvor ille barna i afrika har det?
    Slikt tjener ikke til deg gode. Kristne som ikke kan glede seg på noe vis, blir dårlige misjonærer. Og frafallet blir stort. informasjon om verdens elendighet blir noe annet, og kan komme i andre rekke.

  4. Paul Otto Brunstad hadde ein artikkel ein gong som hadde overskriften: Gled deg from.
    Eg har sans for den der, sjølv om eg har gløymt detaljane i arikkelen, men hass annliggande var at vi i vårt strev etter det heilage livet, fort køyrer oss i grøfta så vi byrjar å forbanne mørkret i staden for å verne om lyset. Lærarar misser fort fotfestet når det er mykje bråk i timen, då går all kraft til å korrigere ufred, så har ein ingen ting attende for dei kreative ideane for kva som gjev god undervisning. Så blir det endå meir bråk.
    Ei dame her i bygdene sa noke som eg ofte tenkjer på:
    Det beste du kan gje dine medmenneske er å tru at Gud elskar deg.
    Ein samlivekspert sa det slik: Det beste du kan gje dine born er å syne kjærleik til ektemaken din.

    Kor herleg å treffe glade menneske.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s