Fedrenes synder

I forbindelse med læren om dåpen leser vi i Vegen til Einskap at «den døypte vert reinvaska frå arvesynda og frå personlege synder». (V:1,4)

Det første vi må merke oss er den sideordnende konjunksjonen «og». Synden er både private/personlige synder og noe overindividuelt. Forestillingen om overindividuelle synder har den kristne kirke gjerne begrunnet i ordene fra første Mosebok: «Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden.» Denne almene ondskap ble så karakterisert som «fedrenes synder» – propatrikon hamartẽma. Uttrykket er hentet fra Det gamle testamente: «.. fordi deres fedre har syndet, skal de tæres bort.» (3 Mos 26:39) Likeledes leser vi i Klagesangene 5:7: «Våre fedre har syndet, de er ikke mere; vi bærer deres misgjerninger.» Tankegangen forutsetter altså at syndens virkninger følger menneskeslekten videre gjennom generasjonene. Det er en kollektiv skjebne, slik Paulus forklarer: «Alle har syndet og fattes Guds ære.» (Rom 3:23) Vår synd har altså sin grunn i vår stamfar Adam: «Synden kom inn i verden ved et menneske.» (Rom 5:12) Denne syndsforståelse kalles da gjerne «arvesynd» – på engelsk hereditary sin.

Kirkefaderen Augustin gir imidlertid den kollektive syndsforståelsen en ny retning ved sin omtale av menneskeheten som «massa… quae originaliter est tota damnata» (Om Guds stad, bok XV:1). Her møter vi forestillingen om en slags opphavsynd – original sin – i motsetning til den tidligere tanke om arvesynden. Det nye med Augustin er at han i samsvar med datidens forståelse av arvelige egenskaper forstod synden «biologisk» forankret. Synden har sin grunn i en arvelig sykdom og overføres gjennom mannes sæd som et slags «defekt gen», for å bruke et moderne utrykk. Udøpte spedbarn går derfor fortapt simpelthen på grunn av deres naturlige unnfangelse.

Den augustinske forståelse av syndens seksuelle formidling har i lutherdommen fått som konsekvens læren om den dobbelte predestinasjon. Dette er likevel ikke så interessant lenger all den stund predestinasjonslæren i praksis ble oppgitt allerede på reformasjonstiden, samtidig som vekkelsen har som premiss at mennesket fritt kan velge sin åndelige vei.

Den romersk-katolske variant av Augustins arvesyndsforståelse er læren om Marias ubesmittede unnfangelse. Tankegangen her er i korthet at for at Jesus skal være syndfri, må Maria, hans mor, ikke være bærer av «det syndige genet». Hun kan derfor ikke være unnfanget på naturlig vis. Teoriene om hvordan dette skulle kunne skje, har vekslet gjennom tidene. Uskyldigst er den middelalderske tanke at Maria ble unnfanget ved at Joakim møtte Anna i en døråpning og pustet på henne.

Den østlige kristenhet aksepterte aldri Augustins syndsforståelse. Da dogmet om Maria ubesmittede unnfangelse ble kunngjort i 1854, avviste også de gammelkatolske kirkene tenkesettet som dogmet hviler i. Marias renhet hviler ikke i gynekologiske forhold, men i nådens komme over henne ved bebudelsen. (Luk 1:35)

Når således ordet «arvesynd» anvendes i Vegen til Einskap, må uttrykket forståes i den opprinnelige betydning av begrepet som «fedrenes synder».

Advertisements

10 responses to “Fedrenes synder

  1. Takk for oppklåring, Fr. Roald. Elles minner eg om Chesterton sine ord: «Certain new theologians dispute original sin, which is the only part of Christian theology which can really be proved.» 🙂

  2. Takk for fordypende og oppklarende post. Jeg ser at ordet «arvesynd» er en noe upresis beskrivelse som i dagens debatt kan romme flere ting.

    Det jeg likevel forundrer meg over, Roald, er at dersom gammelkatolikkene holder seg til «hereditary sin» (er det det samme som ancestral sin?), hvorfor bruker da den engelske utgaven av Vegen til einskap begrepet «original sin»? Er det et resultat av dårlig oversettelse fra tysk eller er det slik at vi skal bruke en «statskirkelig lesemåte» der ord, begrep og læresetninger ikke betyr det som faktisk står der? 🙂

  3. Kjære Roy-Olav!

    Årsaken til at den engelske utgaven bruker «original sin» må være at det er den gjengse engelsk sproglige måte å omtale «arvesynden», man må inn i spesial litteraturen for å finne distinksjonen mellom «hereditary og original sun.» Den tyske utgaven bruker ellers «Erbsũnde» som er det vanlige uttrykk på tysk.

    Hva oss angår,tror jeg det er en litt for stor utfordring å gå over til uttrykket «fedrenes synder» i stedet for å tale om arvesynd, men jeg satte ikke desto mindre det opprinnelige uttrykket som overskrift på mitt lille bidrag.
    Det gleder meg selvfølgelig at det er funnet oppklarende.

    Konfessjonelt sett er det viktigste for oss å forstå hvorfor den spekulative forestillingen om «Mariae ubesmittede unnfangelse» er en uegnet måte å beskrive hennes «renhet» til oppgaven å føde Messias. Ifølge Lukas evangeliet er det Åndens gave til henne i bebudelsen som gir henne denne store verdighet.- Men mer om det en annen gang.

  4. Når man nå er inne på begrepsbruk og forståelse av hva «arvesynd betyr: Er ikke selve begrepet «arvesynd» en selvmotsigende? 1. Synd er personlig og kan ikke arves. 2. Begreper som «original sin» eller «hereditary sin» betyr strengt tatt noe annet enn «arvesynd».
    3. Bruken av begrepet «arvesynd» kunne muligens blitt rettferdigjort hvis meningen var en annen nå enn det den var på f.eks. på reformasjonstiden eller i lavkirkeligheten, noe jeg mener ikke er tilfelle. Så lenge meningen er «synd som arves fra en generasjon til en annen» så er det helt feil, etter min mening.

    For å si det «positivt» så er det vel døden vi arver, ved at vi blir født inn i denne forgjengelige verden? Her er vi nødt til å kjempe for å opprettholde oss selv og vårt eget. Derfor blir de basale behov også kilde til synd; sex, mat, eiendom osv. Siden vi ikke kan gjøre verden uforgjengelig, eksisterer også synden i oss, om vi vil det eller ikke.
    Slik tenker ihverfall jeg…

  5. No skal eg ikkje mase så mykje meir om ordbruken i dokumentet ”Vegen til einskap”, men det betyr litt å få avklara kvar gamalkatolikkane står i forhold til «arvesynd» – noko som eg i grunnen har fått sjølv om eg framleis ikkje er heilt trygg på tolkingane av ”original sin” i Road to Unity. For om noko er spesiallitteratur, så er det vel det dokumentet? 😉 For øvrig gjev eit søk på Google 15 200 000 treff for ”original sin” og 1 200 000 for ”ancestral sin”, så heilt ufolkeleg er ikkje nokon av termane.

    Eg er samd i at det kan vere vanskeleg å gå frå ”arvesynd” til ”fedrenes synder” i dokumenta våre, men som fr. Johannes er inne på, er det vanskeleg å bruke ordet ”arvesynd” når synda ikkje blir arva. Kva med ein oppklarande fotnote? Det er lett å bli plassert i same bås som lutheranarar og papistar i denne saka – noko som er problematisk om ein tenkjer på dogmer som nettopp ”Marias ubesmittede unnfangelse”.

  6. Ja, Magne, tenk om vi berre kunne operere bort synda, men så er det kanskje det som skjer når vi ein gong kjem heim?

    Døden er nemnt første gong i 1. Mos. 2:16-17 i samband med treet til kunnskap om godt og vondt. Likevel har nok døden vore gjeldande som ein naturleg prosess før dette i dyreriket – jf. 2. Pet. 2:12. I 1. Kor. 15:56 står det at ”Dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven” og det er vel i grunnen ei grei skildring på menneskas tvunge runddans i denne verda samstundes som det viser hierarkiet mellom død og synd.

    Eigentleg kan vi seie at Døden er kongen som saman med Synda regjerar denne verda i dag (Rom. 5:14). At desse opphissar kvarandre, er vel som i eit kvart velfungerande ekteskap. Likevel seier profeten at Faderen ”skal oppsluke Døden for evig, og Herren Gud skal tørke tårene bort fra hvert ansikt” (Jes. 25:8), og her er det vel Kristus kjem inn i biletet.

    Til slutt skal vel døden saman med helvete, demonane og Satans sjølv kastast i eldsjølen – den andre døden – for der å bli tilintetgjort.

  7. Ja, hei igjen Roy-Olav og andre med.

    Med fare for avsporing så er eg ofte oppteken av før og etter syndefallet. Ein nøkkel for min del til å orke å leve med fortapingsdogmet har vore Guds uttalte uro: Berre dei no ikkje et av Livsens tre så dei lev æveleg. Det verst tenkjelege scenario i GUDS HJARTE er openbart at menneska skulle kome til å LEVE æveleg i sitt Gudsopprør. Den verste dom ville vere om syndarar ikkje får dø. Om Kyrkja ein dag der ville kome med eit eintydig svar på den ævelege død som tilinkjegjering skulle ei tung bør verte letta av hjartet. Det er tungt nok å tenkje at «mange går på vegen til døden».

    Men eg veit det vel, Bibelen har mange vinklar når det gjeld den doble utgang. Aldri må vi tale lettvint om det. Vårt audmjuke utgangspunkt må vere at vi alle fødast inn i døden sin verd og vi er gjeve èi mogleg frelse (som er å få ei uendeleg miskunn, sju ganger sytti) i Kristus, Den einaste gode.

    Jes 66 siste versa har og vore ein anna nøkkel til dette mysterium – «dei døde menn er ei gru for dei som lever», ikkje for dei døde. Men lat meg ikkje vikle meg inn i ørkeslause spekulasjonar, (utan at det skal vere ein munnkurv for vidare felles refleksjon), sannsynlegvis kan vi aldri teoretisere oss ut av vår dødelegheit, vi kan berre setje vor von og tillit til Kristus som «ved døden, dauda døden» og braut den vonde sirkel i oss og rundt oss og gjeve oss lovnad om oppstoda.

  8. «Det finst ingen rettferdig, ikkje ein einaste. Det finst ingen vitug, ikkje èin som søkjer Gud. Alle er komne på avveg, alle er dei vonde. Det finst ikkje ein som gjer godt, ikkje ein einaste.» (Rom.3.10-12)

    Ikkje særleg oppløftande lesnad, men det er slik Gud ser på oss.

    Så det må vere dette vi har arva frå Eva og Adam: Begjæret etter å vere som Gud, etter sjølve å avgjere kva som er rett og gale, godt og vondt.

  9. Ikkje oppløftande seier du Audny?
    Jau, dette er ei stor miskunn. Gud la alt inn under ulydnad for å kunne miskunna seg over oss alle. Utan dette perspektivet vil alt som har med syndefall forbli eit stort tåkemørke som jagar oss rundt oss sjølve.

    Det store evangelium er Jesu ord: Det er berre èin som er god!

    Og han er verkeleg god.

    Lat oss tenkje oss at bibelordet lød slik: Det finnst ei mengd syndarar, men nokon menneske er av ein betre kvalitet som ikkje treng frelse.
    Eller endå verre: Dei fleste er pur godheit, medan nokre tarvelege har skeia heilt ut.
    Vidare konklusjon – Kristus kom som ein stor guru som det lysande døme for eit godt liv for ein utvald elite og som eit håpløst prosjekt for den store hop. Stakkars oss syndige.

    Kvar blei det av inkarnasjonen, forsoninga og alt det dyrebare som Kristus representerer for alle på alle stadie?

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s