Kristen tro og kristne verdier

Som barn av opplysningstiden har den liberale protestantisme tre grunntrekk: Utgangspunktet er ønsket om å finne et kompromiss mellom tradisjonell kristendom og samtidens kristendomskritikk. For å finne denne middelvei oppgav man det som virket anstøtelig i kirkelæren. Tomrommet etter kirkelæren fylte man så med et intensivert moralsk engasjement.

Men etterhvert ble det klart at også den kristne etikk var avlegs i forhold til tidsåndens krav, all den stund moralen hviler i en autoritet utenfor menneskets selv. I stedet for å vise til Guds bud og vilje fordret tilpasningsprosjektet at kristen moral fremstod som en almenmenneskelig nestekjærlighet med sosial rettferdighet som mål. Unødige ord som synd og omvendelse, overgivelse og etterfølgelse måtte derfor erstattes av en ny terminologi. Løsningen ble uttrykket «kristne verdier».

Begrepet «verdi»? hentet liberalteologien fra nykantianismen, en tysk filosofisk retning i annen del av det 19. århundre, som været truselen fra nihilismen. De store samfunnsendringene i datiden syntes å føre til at individet mistet festet for livsførselen. Ikke minst forårsaket industrialiseringen et oppbrudd som løsrev fra alle forpliktende normer og tradisjoner. Ikke bare frigjorde kunsten seg fra overleverte samfunnsnormer, men vitenskap, teknikk, økonomi og politikk falt fra hverandre i usammenhengende sfærer. Forestillingen om en sentralverdi mente man kunne tjene som basis for ny meningsgivende orden. Verdiene utgjør en stigning fra sanselig opplevelser av det skjønne til åndelige verdier av det det gode og det sanne frem til kjærligheten som verdienes kilde.

Den første store kritiker av dette moralske prosjekt var Nietzsche som gjorde gjeldende at forestillingen om «det gode» som basis for «det sanne»? kun er trylleri med ord, et forsøk på å bedrive teologi uten Gud. Senere anførte Max Weber at forestillingen om verdier ikke kan lede til medmenneskelig solidaritet. «Verdiene» står tvert imot i kamp med hverandre. Det å ta parti for bestemte verdier betyr som regel å ta parti mot andre verdier, mente Weber. Motsetningene i vår egen kultursituasjon bekrefter at ordet verdi er en deskriptiv, ikke en normativ kategori. Verdikonflikten i dagens samfunn tydeliggjøres av abortlovgivningen, den nye ekteskapsloven og endringene i bioteknologiloven og barneloven.

Dette betyr at vi som kristne må besinne oss på vår egenart. En kirke som som forsøker å hevde sin moralske egenart på basis av håpet om et verdifellesskap, må ta til takke med det minste felles multiplum som rettesnor for kristen etikk. Sant nok finnes det på det umiddelbare plan en almenmenneskelig erfaring av hva som er godt og ondt, men uten et felles humanitetsideal gis det ingen klarhet om hva som gagner mennesket. Dersom «verdiene»? ikke kan innskrives i en form for overordnet mening med livet, er verdibegrepet ubrukelig som normativ rettesnor. Forestillingen om «kristne verdier»? forutsetter det kristne menneskesyn. Derfor går det ikke an å skille kristen etikk fra troslæren. Kort sagt: Det gis ingen kristen moral løsrevet fra evangeliet.

Advertisements

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s