Fritt og naturlig

I debatten om ny liturgi for Den norske kirke ble ønsket om endring undertiden spissformulert på en tankevekkende måte. En debattant anførte f. eks. at i stedet for den gamle måten «å lese opp bønner og messe budskapet», burde det heller satses på «en friere og naturligere form». Andre advarte mot at menighetene skulle pålegges en «liturgi som de ikke liker». Som kritikk av teatralsk stivhet og underlige påfunn er disse anliggender er lett å forstå.

Annerledes er hvis dette er uttrykk for det en prinsipiell holdning til gudstjenestefeiringen. Kravet om frie og naturlige former kan fort føre til at også gudstjenestens innhold overlates til smak og behag. Form og innhold hører nemlig sammen. Alt er ikke fritt. Fordi gudstjenesten er bærer av en gitt mening som må gi seg et sakssvarende uttrykk, går det an å feire gudstjeneste på en gal måte. Ønsket om en fri og naturlig gudstjenestefeiring setter mennesket i sentrum istedenfor Gud. Når vi leser avisreportasjer fra menigheter som feirer «skikkelig ellevill gudstjeneste» med «virkemidler» som «lovsang og dans og fullt bandtrøkk», er det vanskelig å fri seg fra mistanke om at man har beveget seg over i kategorien religiøs underholdning.

Det er lett å la seg fange av Tidsånden. Hva som oppleves som fritt og naturlig, er til forveksling likt de virkemidler som reklame og underholdning anvender for å sosialisere dagens ungdom inn i konsument samfunnet. ”Den sterke vektleggingen av individuelle følelser i kulturbegrunnelsen», skriver Sigurd Skirbekk et sted, «har utvilsomt sammenheng med en utbredt ego-orientert og hedonistisk mentalitet, i seg selv et kulturfenomen. Dette kan knyttes til markedsorientering og konsumentinnstilling.»

I et postmoderne samfunn er ”det selvopplevde» og «det selvvalgte» de eneste gjenstående sannhetkriterier. Formuleringer som «jeg føler at»/«jeg opplever at» kan brukes til å begrunne alt mulig fra smaksopplevelser til politiske utsagn. Følgen er at ”virkeligheten” dermed reduseres til en privatsak. Som legitimering av ”sannhet” kan jo følelser kun prøves på deres ekthet. Heller ikke en gudstjenestefeiring som baserer seg på følelsesformidling, kan bryte jegets snevre ramme.

Samtidig krever opplevelsesjakten umiddelbar tilgjengelighet. Alt som virker ”vanskelig” fordi det fordrer ettertanke og modning, forkastes. Selve tanken om en kirkens liturgi fremstår som en barriere mot idealet om selvutfoldelse. Kontinuitet og konstans blir umulig. Kravet om at alt skal være fritt betyr i sin ytterste konsekvens at kristentroen først begynner å eksistere i det øyeblikk den enkelte og hans gruppe av likesinnede har funnet et naturlig utrykk for deres fromhet.

Kort sagt: Før man kaster seg inn i en gudstjenesteforståelse basert på samtidens sekulære kultur, må man ta inn over seg at moderniteten ifølge sitt vesen er dennesidig, dvs. agnostisk eller ateistisk. Idealet om selvrealisering som selvutfoldelse lar seg ikke kristeliggjøre.

Advertisements

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s