Eit fortryllande eventyr

Dette var moderniteten første store forsøk på å definera seg sjølv; som ein «fornuftens tidsalder» (opplysningstida) som gjekk ut frå og forkasta «trua sin tidsalder». Bak denne definisjonen låg eit enkelt og fortryllande eventyr. Det var ein gong, heitte det, at menneskeheita i vesten var det forkjælte og likesæle forsterbarnet til kyrkja. Gjennom trua sin tidsalder stagnerte kulturen, vitskapen vart svekka, religionskrigar vart rutinemessig igangsett, hekser vart brent av inkvisisjonen, og menneskeheita sleit under dogmenes slaveåk. Alt var mørke.

Så, i kjølvatnet av religionskrigane som hadde slite kristendommen i stykker, kom opplysninga i all sin fylde. Og med den framskrittet og fornuften sitt herredøme. Den sekulære nasjonalstaten oppstod og reduserte religionen til ei statleg underavdeling, og dermed vart menneskeheita i vesten redda frå religionens blodige intoleranse.

Dette er, som eg seier, eit enkelt og fortryllande eventyr, som er lett å fylgja og fengjande og ryddig i si forklaring. Det einaste problemet er at eventyret er fiksjon i kvar identifiserbare detalj. Denne forteljinga om den moderne verda sin fødsel har stort sett forsvunne frå respektert akademisk litteratur og overlever no berre som folklore, i «intellektuell journalistikk» og i vandrehistoriar.

Professor David Bentley Hart, Atheist Delusions

Advertisements

Set andre høgare

Hald alle menneske for å vera større enn deg sjølv, trass i at dei kan ha mange svakheitar. Ikkje ver hard, men tenk alltid at kvar person har same endemål som me har. Ved Guds nåde held eg alle menneske for å vera helgnar og større enn meg sjølv.

Eldste Amfilokios av Patmos i «Precious Vessels of the Holy Spirit».

Allehelgens- og allesjelserdag

Dagen er igjen kommet; månedsskiftet oktober – november, med Halloween og hyl-og-hvin, dødningeskaller og draculasvarte drakter med dertil tilhørende hvite fjes. Den norske utgaven av all denne skremsel er i seg selv en avsporing av den amerikanske halloween-tradisjonen.

Men selv i de mer seriøse leire blandes kortene. I mange kirker leses i dag navnet til mange av de som døde det siste året, det tennes lys på gravene og spilles requiem-musikk på radioen. Det som blandes sammen, er to adskilte fester i Vestkirken: Allehelgensdagen og Allesjelersdagen.

Den 1. november er minnedagen for alle kristne helgener, kjente og ukjente – ja, kanskje helst de siste… Kirkens ”kjendiser” har jo fått sine forskjellige feiringsdager gjennom kirkeåret, noe som danner grunnlaget for den gjenoppdagede skikken med å feire navnedager. Allehelgensfesten feires hele den himmelske hærskare av hellige, de ”de ånder av de rettferdige som nådd fullendelsen” (Hebr 12,23), men som ikke har fått en egen dag de minnes i messe og tidebønner.

Østkirken feirer Allehelgensdagen søndagen etter Pinsefesten, noe som teologisk har sin innebygde logikk: Det er ved Den Hellige Ånd at Gud helliggjør et menneske og gir det å vokse i tro som i gjerning. Det var pave Gregor III som plasserte Allehelgensdagen den 1. november. Det skjedde på 700-talet, men feiringen har vært kjent og feiret helt siden St. Efraim Syreren sine dager (på 300-talet).

På Allehelgensfesten feirer vi de helliges seier over synd, død og Djevel. Denne dagen er vår påminnelse om at de står sammen med oss og vi med dem i tjeneste og gudstjeneste. Ved dåp og i tro deler vi den samme tilhørighet med de hellige; vi bygger på løftene gitt gjennom profetene og oppfyllelsen som forkynnes oss av apostlene. Vi, de hellige, profeter og apostler knyttes sammen i ett fellesskap av Jesus Kristus selv (se Ef 2,20). I Kristus, blander vi røstene våre med alle de hellige når vi sammen synger «Velsignet være Ham som kommer i Herrens navn. Hosianna i det høyeste” (”Englesangen” – messens Gloria i Excelsis Deo).

Helgenene er med oss, navngitte som dem uten navn, i det vi kaller ”de helliges samfunn”. De viser oss til Kristus gjennom ord og dåd, men Kristus forbinder oss med dem gjennom sitt kors og liv. Deres liv inspirerer oss. Deres forbønn følger oss. Herrens hjelp omslutter oss gjennom dem.

Allesjelersdagen, derimot, markeres minnedagen for de som er sovnet hen i troen på Kristus. Da fokuserer vi på to viktige sannheter i kristen tro: For det første står vi står ansvarlig for vårt liv og vår gjerning, og det skal felles en dom over alle menneskers liv. For det andre overgir vi ikke våre kjære i hendene på en ukjent Gud, men til ham som har åpenbart seg gjennom Sønnen, Jesus Kristus, Frelseren! I kirkens requiem-messe (messen for de hensovede – betyr ”hvile”) og i tidebønnene for de hensovede (Officium Defunctorum) ber Kirken om Guds miskunn over de som er sovnet inn: ”Herre, gi dem din fred og la ditt evige lys skinne for dem”. På Allesjelersdagen lyder trøstesordet fra himmelen: ”Salige er de som fra nå av dør i Herren” (Åpb 14,13)!