Barnedigg og barnedrap

Det er fælt å måtte si det, men noe av det verste med å være forelder er for meg foreldremøter, FAU (foreldrenes arbeidsutvalg), elevsamtaler osv. Jeg forstår at barnehagepersonell eller SFO ansatte ikke har fått jobben pga gode kvalifikasjoner i møteledelse, men når sakslisten tar ti minutter å komme gjennom mens møtet er berammet til to timer (120 min!) begynner selv en erfaren far som meg å kaldsvette. Det første man må spørre seg på vei til et slikt møte er selvfølgelig hva slags grunner man kan finne på for å ikke bli valgt inn i ansvarsverv det kommende år. Grunnene må ikke være for åpenbare, for man må utstråle at dette er veldig viktige saker. Ellers viser man jo for all verden at man er en dårlig og uansvarlig forelder. Det neste spørsmålet man må stille seg er hva man skal gjøre når sakslisten er gjennomgått og det er 110 minutter igjen av møtet.

Min løsning på siste foreldremøte i barnehagen var å forsøke å analysere innholdet i det som blir sagt av foreldrene på møtet, der vi satt med kaffe og kake rundt altfor små bord og benker som er laget for treåringer, herav denne lille refleksjonen om barna.

Rett som det er har jeg lurt på hvorfor slike diskusjoner om barna våre dreier seg utelukkende om hva barna ønsker seg og har «behov» for i barnehagen. Spørsmålet er stadig om tilbudet er bra nok. Det er enormt mye fokus på barnehagens materielle ressurser; hva kan vi som foreldre kreve av barnehageeieren? Er huskestativet trygt? Er internettsidene bra nok? Får ungene nok mat? Og innemellom ler vi av hverandres barns morsomheter. Jeg vil kalle dette barnedigging – alt i denne verden skal styres etter barnas agenda.

Dette er muligens vel og bra. Men når barna helt fra de lærer å snakke sier «Jeg vil ha..» og «Få den», istedenfor «kan jeg få», så er vel det et uttrykk for at barna i barnehagen lærer seg å ta makt over omgivelsene ved å kreve det de mener de har rett på. De blir gode sosialdemokrater, og lærer seg å kreve sine rettigheter i et samfunn der mennesket gis visse velferdstilbud. Vi bruker mye av vår oppdragelse til å lære dem av med slikt maktspåk. Det passer dårlig under middagen, for å si det sånn.

Samtidig som foreldre digger barna sine og tilpasser «alt» etter deres behov, merker man også hvordan barna i vår kultur er et middel for voksnes selvrealisering, evt. står i veien for selvrealiseringen. Noen får ikke barn fordi de ikke vil begrense sin frihet. Andre får barn fordi de vil realisere seg selv gjennom barna. Ekstremversjonen av dette er drapene på de ufødte barna på den ene siden og kravet om barn for barnløse på den andre siden.

Jeg lurer bare på om det er kollektiv dårlig samvittighet for hvordan vi som samfunn behandler barna som får de fleste foreldre til å «tilbe» sine egne barn? Vet vi ikke egentlig at det beste for barna er å vokse opp hjemme og leke ute i naturen sammen med naboens barn, slå seg litt og få trøst av mor eller far? Jeg tror det, og ingen skal ihverfall få fortelle meg at det er bedre for mine barn å skalle hode i en EU- godkjent pute på huskestativet i barnehagen enn å få et skrubbsår på kneet av en overmodig sykkeltur til gode venner i nabolaget.

Advertisements

3 responses to “Barnedigg og barnedrap

  1. Jaaaaaaaaa, fr Johannes! Jeg er så trøtt av alle disse lange møtene, og av alle disse mange ordene, og av alle disse konsertene, og av alle disse tilstelningene, og av all denne liksomkosepraten, og av alle disse barnehagene, og av alle disse «dytt barna opp på scenen til enhver pris»-oppleggene!

    Er det bare du og jeg som er trøtt av alt dette? Jeg tror ikke det. Kanskje er vi blitt det som Paul Otto Brunstad nylig holdt foredrag om, «Menn i en kvinneverden»? Jeg tror noe av grunnen til at vi ikke protesterer mot dette gjentagende fenomenet handler om dårlig samvittighet – for våre forfedres behandling av kvinner og barn. Men nå får det snart være nok, eller?

  2. Takk Kim.
    Jeg synes det er vanskelig å formulere en slik «kritikk», men slike vanskeligheter bekrefter vel at dette er et «tabu» som også jeg føler på. Nesten alle misliker jo disse hyper- sosiale greiene, men ingen tør å protestere. Jeg for min del forsøker å øve meg her, på en safe kristen blogg… Jeg tror vi må ta dette mer opp i våre sammenhenger, for å bli bevisst hva som skjer med oss i møte med kulturen.

  3. Disse barnefokuseringen har faktisk to sider. Den andre siden som ikke nevnes er at en hele tida definerer barna som hjelpeløse objekter som hele tida må passes på, tomme eller mistilpassede objekter som må fylles med indoktrinering for å mene-føle-tenke-vite riktig, syke objekter som trenger kontinuerlige undersøkelser og interveneneringer.

    Bakenfor dedde ligger trangen til å bruke barn som redskap for egen makt og profitt.

    Jeg hsuker selv disse møtene, og jeg følte hele tida at vi foreldre innkaltes for selv å oppdras og deretter være sandpåstroingsorgan for beslutninger allerede tatt av skolen og barnehagen.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s