Eit fortryllande eventyr

Dette var moderniteten første store forsøk på å definera seg sjølv; som ein «fornuftens tidsalder» (opplysningstida) som gjekk ut frå og forkasta «trua sin tidsalder». Bak denne definisjonen låg eit enkelt og fortryllande eventyr. Det var ein gong, heitte det, at menneskeheita i vesten var det forkjælte og likesæle forsterbarnet til kyrkja. Gjennom trua sin tidsalder stagnerte kulturen, vitskapen vart svekka, religionskrigar vart rutinemessig igangsett, hekser vart brent av inkvisisjonen, og menneskeheita sleit under dogmenes slaveåk. Alt var mørke.

Så, i kjølvatnet av religionskrigane som hadde slite kristendommen i stykker, kom opplysninga i all sin fylde. Og med den framskrittet og fornuften sitt herredøme. Den sekulære nasjonalstaten oppstod og reduserte religionen til ei statleg underavdeling, og dermed vart menneskeheita i vesten redda frå religionens blodige intoleranse.

Dette er, som eg seier, eit enkelt og fortryllande eventyr, som er lett å fylgja og fengjande og ryddig i si forklaring. Det einaste problemet er at eventyret er fiksjon i kvar identifiserbare detalj. Denne forteljinga om den moderne verda sin fødsel har stort sett forsvunne frå respektert akademisk litteratur og overlever no berre som folklore, i «intellektuell journalistikk» og i vandrehistoriar.

Professor David Bentley Hart, Atheist Delusions

Advertisements

5 responses to “Eit fortryllande eventyr

  1. Kjære Øystein!
    Takk for at holder frem David Hart for oss. Han er en av vår tids store teologer. For dem som våger (les:orker) å lese mer spesialisert teologi, anbefales ellers hans opus magnum «The Beauty of the Infinite, The Arsthetics of Christian Truth», 2003. Boken bør nok leses posjonsvis, men det er vel verdt møyen. Kort fortalt omhandler verket treenighetslærens betydning for kristen selvforståelse og livsførsel. Fremstillingen tar først og fremst sikte å vise egenarten i det kristne gudsbildet, men I løpet av drøftelsen tar Hart også et oppgjør med ulike teologiske avsporinger som de fleste av oss vil dra umiddelbar kjensel på, Forrykende er også hans sideblikk til filosofiske og estetiske hovedretninger i vpr tid.
    Hvis du ikke allerede er fortrolig med verket, anbefales det varmt. Boken som kan kjøpes f. eks. på Amazon, anbefales enhver med interesse for akademisk teologi.
    Msgr Roald Nikolai

  2. Takk for tipset! For eiga rekning vil eg leggja til at det er fint at ein såpass autoritet som Hart heller ikkje er redd for å gå inn i areanen og takla vår tids nye ateisme «head on».

  3. Denne oppmerksomheten på fornuftens begrensning i erkjennelsen skyldes jo «den postmoderne vending». Hør hva Hart sier om dette i boken «The Beauty of the infinite»:
    The west at long last awakes from the nigthmare of philosophy, even the last ghosts of Enlightenment reason having been chased away, to discover and rejoice in the irreducibly aesthetic character and ulitimate foundationlessness of «truth». In a world of ungovernable plurality, composed of an endless mulitiplicity of narratives, there can be no grand metanarrative that extracts itself from, and then comes to compromise, all the finite an culturally determined narratives that thorng the horizons of meaning […] there is no overarching dialectic by which a single and rationally ascertainable truth migth be set above all merely contingent truths. For christian thought, this is not by any means a disheartening prospect. For if indeed God became A MAN, then Truth condenscended to become A TRUTH, from whose historical contigency one cannot simply pass to categories of universal rationality…

    Beklager dette lange utsnittet på «Hart – engelsk», men det var ment for teologene…

  4. Eg er truleg for dum til å forstå dette. Seier han her at vesten oppdaga og gledde seg over (etter at opplysningsspøkelset var jaga vekk) den «ikkje-reduserbare» estetiske og i siste instans grunnlagslause karakteren ved «sanninga»? Skal ein forstå det slik at han går med på den postmodernistiske tanken at det berre finst subjektiv sanning?

    Det er ein dekonstruksjonist (Derrida, sikkert?) som har sagt at «makta har eitt mytisk opphav» eller at «makta har ei mytisk grunngjeving». Med det siktar han til at dei eldste lovverka me kjenner til er gitt frå gudar (som Moselova, til dømes). For ein ateist vil det då bety at lova i siste instans er grunnlagslaus (slik sanninga er det hjå Hart) og arbitrær, medan for ein teist vil ein kunna visa til ein absolutt autoritet bak lova og sanninga. Er eg på rett spor for å forstå det Hart seier i sitatet ditt?

    Eg dett av lasset i den siste leddsetninga: «from whose historical contigency one cannot simply pass to categories of universal rationality». Kva ligg i dette? Ein kan ikkje gå frå det at Gud har openberra seg som EI sanning, til overgripande kategoriar om universell rasjonalitet? Jag fattar inte.

  5. Hei Øystein,
    du har jo forstått det!
    Jeg fikk ikke forklart dette i går, men skal gjøre et forsøk nå, overforenklet selvfølgelig…

    1.Opplysningstidens hovedtanke var at det finnes en fornuft som er objektiv og tilgjengelig for mennesket. Vi kan altså gjennom fornuften avdekke virkeligheten slik som den ER, i seg selv. Fornuften er altså én, og tenkningen kan formulere «sannheten» gjennom språklige proposjoner som er logiske og rasjonelle. Med fornuften som sikker grunn kan man utvilke en metafysikk omkring hva virkeligheten er og til og med om gud. Hart kaller dette spøkelser fordi disse tankesystemer fremtrer som sanne.
    2.Den postmoderne vendingen innebærer at man fikk et nytt blikk for at virkelighetserfaringen ikke er én, og at det vi kaller fornuften er styrt av ulike historiske, kulturelle og sosiale kontekster. Dvs at hva vi legger av mening i det språket vi beskriver virkeligheten med er avhengig av konteksten. Vi kan altså ikke – som modernistene hevdet- foreta spranget fra den individuelle historiske erfaringen av virkeligheten til en objektiv og almenngylig sannhet. Som mennesker vil våre erfaringer (til og med sanseerfaringer) styres av forhold som er «kontigente», dvs foranderlige og «subjektive».
    3.Dette vil si at når Sannheten i kristendommen er en person som ikke kan forklares objektiv i fornuftskategorier, men kun kan erfares gjennom troen på at denne personen Jesus taler Sant. Poenget til Hart er derfor, så vidt jeg kan se, at et forsøk på å beskrive Sannheten i fornuftskategorier og universelle systemer ikke er mulig og heller ikke ønskelig.
    4.Hvor «postmoderne» Hart er tør jeg ikke uttale meg om, men han er ihverfall i stand til å se meget tydelig at en overfokusering av fornuftens evne til å avdekke sannheten om virkeligheten ikke er «kompatibel» med kristen tro.
    Hjalp dette?

    ps. Mer om dette på lørdag kveld i Bergen. BAre for å reklamere litt…

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s