Bilbruk og teologi

Dette skal ikke være noe politisk innlegg for eller imot privatbilismen, slik det av overskriften nok ser ut til å skulle være. For om intensjonene med å føre miljødebatten inn i teologien er aldri så gode så gjør kirken lurt i å legge vekt på evangeliet om Jesus Kristus isteden for å ytre seg i kvasivitenskaplige formuleringer. For uansett hvor mye som er «unormalt» med miljø og vær nå for tiden, så finnes det også noe som er befriende «helt normalt» og noe som er som det alltid har vært; nemlig menneskets forhold til Gud.

For bilentusiastene finnes uttrykket «å stå seg ihjel». Dette brukes gjerne hvis man har en bil stående for lenge uten å brukes. Bilens mekanikk forringes når den ikke brukes jevnlig. I en artikkel i et bilblad jeg leste, ble dette fenomenet nokså treffende kalt «materiens innebygde jævelskap». Selv om naturen og materien i utgangspunktet er god, finnes det krefter – «makter og myndigheter» – som trekker det skapte mot destruksjon og kaos.

Dette må vi som kristne ta lærdom av. Vårt åndsliv kan også «stå seg ihjel». Den åndelige utvikling går ikke av seg selv, troen må «brukes» jevnlig. Det vil si å praktisere liturgien i fellesskapet og den daglige bønn og leve Kristuslivet ut i alle sammenhenger. Hvis ikke vil «materiens innebygde jævelskap» – eller gamle Adam om du vil – destruere troen og tilliten til Gud. Å forkynne dette bør være Kirkens hovedoppgave.

Advertisements

One thought on “Bilbruk og teologi

  1. Sant det der.
    Vil gjerne ha noen refleksjoner på målet og middelet. Kanskje noe av den åndelige utarmingen ligger her, at vi går til kirke for å oppnå «noe» og ikke «noen» og blir skuffet for jeg fant «ingen». Vi ber til Gud for å ha ham som et middel, ikke som selve målet. Så kan selv vår gudstjeneste bli en raffinert synd.

    Parallelt er det vel slik i menneskelivet og. Den gang vi ble født var den nyfødte selve meningen. Menneskene sto rundt å gledet seg over at et menneske var kommet til verden. Så ble Den lille meningen mer og mer et økonomisk middel for omgivelsene rundt, en foreldre og lærere kunne markere sin forfengelighet på og Meningen begynte å lete etter meningen med livet. Kanskje Gud føler det samme, han er ikke interessant lenger i seg selv, bare en del av våre forfengelige prosjekter.

    Jeg er helt enig i at en må praktisere bønnen og liturgien jamnt og trutt. Jeg har opplevd det befriende å ha faste bønner, de har vært klærne som har gjort det mulig å holde på varmen. Flott er det å tenke på at selv den gråeste kofte kan være god og like så god som broderte silkeskjorter når det er snakk om å holde på varmen. Jeg tenker på alle våre «grå» bønner, som i det lange løp viser seg å være det som holdt oss sammen. Alle åndelig erfarne vet at formularar og ytre former er døde i seg selv, men likevel livsviktige. Kopper og kar kan ikke slukke tørsten, men ikke skal det være enkelt å bringe vann til tusner når vi må bære det levende vann i våre hender. (Jeg tenker spesielt på de som står i Ordets tjeneste). Godt er det at Herren har lært oss å be: Fader Vår… Kyrie.. Herren Sebaot.

    Min sjel lengtet, ja, fortærtes av lengsel
    etter Herrens tempelgårder.
    Nå jubler hjerte og kropp
    mot den levende Gud.

    Gud som har skapt så mye skjønt, må være uendelig vakker.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s