Teologisk skivebom med sidestykker?

Så til de grader! Fr. Ottar Mikael Myrseths ord fra 2. søndag etter påske angående den såkalte tomas-perikopen er ganske representative for vide kristne kretser, uansett konfesjon. Jeg vil derfor presisere at det følgende angrep på ingen måte er myntet på ham personlig. Men teologisk kunne vi ikke vært mer uenige. Det er på høy tid med en offentlig debatt, og vi trenger klare ord, ikke ulne.

For det første: Skill begrepene! Ikke juks og gjør en tviler retorisk om til skeptiker! Tvilen er ikke det motsatte av troen, men troens bror. Akkurat som den troende, håper nemlig den tvilende at et budskap måtte være sant. Men en tviler finner de samme grunnene utilstrekkelige som en troende finner tilstrekkelige, nettopp fordi budskapet bekreftes ved tegn og ikke bevis! Sin holdning kan derfor den ene ikke klandres, den andre ikke berømmes for.

For det andre: Skill begrepene! Ikke juks og gjør tegn retorisk om til bevis. Tegn er tegn, åpne for tolkninger, så åpne at det blant de kristne selv eksisterer utallige kirkesamfunn i dag. Da må vel andre få lov til å holde seg helt eller delvis utenfor, med tilstrekkelig rimelige grunner? Verken skriften eller liturgien er entydige. Kirkens budskap er for mange for godt til å være sant! Det er på høy tid at kirken forstår det og møter verden med ydmykhet.

For det tredje: Skill begrepene! Tro og tro er ikke det samme! Tro betyr både å anta noe med mer eller mindre gode grunner, og/eller å ha tillit til noen. Den ene troen kan prinsipielt motbevises som feil, den andre ikke. Hvilken tro handlet det for Jesus om, tro? Kirkens forkynnelse av tro kan ikke være annerledes enn Jesu egen måte å tro på. Hans tro var å gi seg hen, å overlate seg totalt til ham han kalte ”Abba” – ”Pappa”. Det er derfor han overhodet ble synlig for oss som Guds sønn, ikke fordi han kanskje kunne gå gjennom vegger. Meningen med tomas-perikopen er ikke å vise at naturlovene nok en gang er satt ut av kraft når det gjelder Jesus, men å identifisere den påstått oppstandne som den korsfestede: ”Det tror jeg ikke før eg får se naglemerket …”. Hadde den oppstandne ikke vært den korsfestede, hadde han ikke fortjent troen, tilliten: ”Min Herre og min Gud”. Og så lar Johannes Jesus si de berømte ordene: ”Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser og enda tror.” Det kunne også stått: ”Fordi du nå har sett meg, har du tillit. Salige er de som ikke ser og som har tillit likevel”. Hele teksten handler om en tidløs, enkel, men utrolig viktig sannhet som det er helt meningsløs å ikke tro på.

For man kan ikke tro noe som går mot fornuften. Nettopp det sier tomas-perikopen. Man kan kun tro det som overgår fornuften. Også det sier tomas-perikopen. Og hva er det som overgår fornuften? Kjærlighet og tillit overgår fornuften, alltid! Må jeg overlate meg til mennesker på nettopp dette viset for å kunne være menneske, hvor mye mer menneske blir jeg da dersom jeg overlater meg til Gud? Det er det Jesus forkynte, det er det kirken må forkynne, det er det verden må skjønne. Distinksjonen mellom tro og tro er det på høy tid at kirkens menn og kvinner gjør, og innlemmer i sin verktøykasse.

Advertisements

10 responses to “Teologisk skivebom med sidestykker?

  1. Markus Maria Sorge er utdanna som romersk-katolsk teolog. Han er dissident i moderkyrkja si, og bur no i Trondheim der han er tilknytt Den nordisk-katolske kyrkja si forsamling der. Sorga jobbar til vanleg som pianostemmar og omsetjar, men han kjem også til å delta bloggen vår framover. Det gledar vi oss til.

    Mvh
    Nordiskkatolsk

  2. Tvil (s)om skivebom?

    Det kan vere at Markus Maria har gode grunnar for å seie frå i uventa sterke ordelag. Sjøl har eg vanskeleg for å identifisere skivebomen, og det har kanskje lesarane også sidan det stykket han refererer til no er borte frå nettet (etter ein månad på). Det er kanskje like greitt, for om eg forstår anliggandet rett, kan debatten han etterlyser med fordel foregå utan den referansen.

    Eg reknar også tvilen som slektning til tru. Men tvil er også i slekt med vantru. I Tomasperikopen stiller Jesus Tomas overfor desse alternativa (adj. apistos og pistos). Tomas er i evangeliet likevel den som tek steget frå vantru til tru utan å gjere seg nytte av bevis. Han vert overtydd av teikna.

    Andre «tvils-tilfelle» i evangelia handlar også om menneske som ønskjer og prøver å tru utan å få det til: Peter som vil gå på vatnet (Mt14:31), læresveinane i Jerusalem (Luk 24:38) og på fjellet i Gallilea (Mt 28:17). I nettinnlegget mitt brukte eg Tomas-forteljinga som utgangspunkt for åtvaring mot dagens tendens til å dyrke tvil som mål og ideal. Dette skulle det framleis vere god grunn til. I vår kultursituasjon er fåren ikkje minst at tvil som skeptisisme vert dyrka og dogmatisert.

    At tvil vert brukt i så ulike meiningar, gjer omgrepet misforståeleg. Det kan vere oppklarande å operere med det skiljet den katolske katekismen gjer mellom «overlagt tvil» som er å fornekte trua, og «ufrivillig tvil» som kan kallast «troens bror».

    Eg gir Markus Maria elles full støtte i ikkje å forveksle teikn med bevis. Teikna er tilgjengelege både i historia, naturen, Skrifta og liturgien. Møte med teikna kan føre til tru, men ingen kan tvingast. Beste peikepinn for tolking av teikna, er dei som vert rekt oss i den kyrkjelege tradisjonen.

    Eg nøyer meg med dette om tvilen. Siste punktet til Markus Maria, om tru, strir ikkje mot det eg skreiv på nettet. Men samtalen om tru som tillit og tru som fastheldne sanningar må halde fram.

  3. «Jeg har ingen andre armer …»

    Jeg vil først beklage at det tok tid å rydde tid til et svar – siden det var meg som ville ha debatt. Dernest vil jeg takke fr. Ottar Mikael for at han tok opp hansken. Atter en gang vil jeg presisere at mitt skyts ikke er rettet mot ham personlig, men en i kirkelige kretser utbredt måte å tenke på. Sannelig har han rett når han sier «Markus har gode grunnar for å seie frå i uventa sterke ordelag.»

    Vi vil i lang tid framover ikke ha tilstrekkelig grunn til å advare mot «dagens tendens til å dyrke tvil som mål og ideal». Ikke før kirka har granska seg selv. Ikke før vi har prøvd alle andre forklaringsmodeller for hvorfor færre og færre har ei gudstro, færre og færre søker trøst der vi vet at det finnes trøst. Snakker vi slik om eller til ikke-troende eller tvilende mennesker rundt oss, er dét beste vei til støte dem ytterligere fra oss som vi er kalt til å tiltrekke. «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile» sier Jesus etter Matteus. Slik må kirka være!

    Men ei kirke som først må hevde sin dogmatiske rett før den finner forståelse for dem som står troa fjern er rimelig langt unna den korsfestede. Arvesynden, soningsofferet, legemelig oppstandelse, himmelfarten, jomfrufødselen, treenigheten … . Intellektuelle kameler for mer enn ett nåløye. Store nok til å gjemme seg bak dem, ja. Men også store nok til å svelge og fordøye. Dette sammen med alle de store og små forbrytelsene kirka har på sin samvittighet, gjør at jeg holder en knapp på at det er vi som gir mest næring til tvilen, ikke «dem». Ville det vært så rart? Det bør vi i hvert fall ta innover oss som en reell mulighet. La oss begynne å anvende Jesu ord om flis og bjelke.

    «Beste peikepinn for tolking av teikna, er dei som vert rekt oss i den kyrkjelege tradisjonen», skriver fr. Ottar Mikael. Det lyder så velkjent katolsk. Et samla verdensepiskopat sitter på den bjelken. Som det klør i meg etter å sage på den! For beste pekepinn for tolkning av tegna er ikke den kirkelige tradisjonen – da ville kirkene vært stappfulle! – men vi selv. Ikke hva vi bekjenner med våre lepper, men hvordan vi lever i samsvar med evangeliet er det som er relevant. At vi praktiserer enheten av guds- og nestekjærlighet (Mark 12,30-31). Det er våre egne liv som gjør tegnene sannhetsbærende, intet annet. Så får liturgi, bibelsitering og den fromme læren komme til og slik bli sanne. Men uten våre egne barmhjertige, tilgivende, annerledes levde liv er de ingenting. Og det er det mange, mange som har forstått. Og holder seg utenfor kirka.

    I min hjemby Münster/Westf. henger i kirka St.Ludgeri et kors. Under et bombeangrep i siste krig ble begge armer av kristusfiguren revet bort. Man lot være å lage nye og skrev i steden på korsets tverrbjelke: «Jeg har ingen andre armer enn deres.» Utbredte armer og hender. Ikke løftede pekefingre. Det er mitt poeng.

  4. Hei,
    ikke for å blande seg inn i debatten, men en kommentar: Jeg ser ikke helt motsetningen mellom å «reise pekefingeren» (dvs. si hva kirken mener er en bedre tro og en dårligere), og utsagnet «jeg har ingen andre armer enn deres» (dvs. kristen moral). Er ikke dette samme sak? Jesus gjorde jo dette når han sier «Heller ikke jeg dømmer deg, gå bort og synd ikke mer!» Det finnes altså et kristus- liv, der idealet er å avstå fra synd. Det er ingen tro uten gjerninger, osv… Jeg antar at folkene i Münster etter krigen også var klar over denne sammenhengen.
    Problemet oppstår når tro/tvil og moral/umoral behandles som en diktomi (to forskjelligheter), noe som kan drøftes hver for seg. Jeg tror ikke det er særlig fruktbart. Det vi kan håpe og be om er imidlertid at våre liv skal være et vitnesbyrd for verden, fordi vi lever et Kristusliv som er annerledes enn de vantros liv.

  5. Neineinei, Johannes, idealet er ikke å avstå fra synd! Det fører mer enn lett til sammenbitte tenner og derfra til fordømmelsen av andre. Idealet er å elske! Og den som virkelig elsker, trenger ingen «bedre tro» – han/hun har den! Kjærlighet til mennesket og til Gud er et og det samme, jfr. Mark 12,30-31 par.

    Det eneste det kristne budskapet har å tilføye, er at det å elske den andre som seg selv blir så mye lettere når en kjenner seg elsket av Gud gjennom Jesus. Derfor må kirka først og fremst gjenspeile hans overstrømmende kjærlighet. Ikke bare bevitne ved å snakke om den, men gjenspeile: I handling, i barmhjertighet, med åpne armer ikke bare overfor dem som ikke har det samme som vi på bordet, men også overfor dem som ikke har det samme som vi i hodet. Det fungerer ikke ved å definere noen læremessig inn og andre ut, noe spesielt min moderkirke ikke har skjønt! Men det MÅ vi innse dersom vi vil bli lytta til. Og det vil vi jo?

  6. Markus,
    Jeg synes du (som jeg har vært inne på) setter opp noen falske motsetninger her. Jeg mener da ikke at det å «avstå fra synd» er noe annet enn det å leve ut Guds kjærlighet i verden! Det var jo det Jesus sa, når han ikke fordømmer men sier «Synd ikke mer». Den synder som har møtt en slik kjærlighet vil selv søke å leve Kristuslivet. Det er sant at i vår pluralistiske tid så fungerer pekefingern dårlig ovenfor de som er «utenfor». Hvis den fungerer, så er et kun «internt». Sånn er det bare, om vi liker det eller ikke.
    Likvel, kjærligheten gir harogså sin egen tolkning av virkeligheten – hvorpå noen handlinger ikke lar seg forene med et liv i Guds kjærlighet(?). Jeg skjønner ikke helt hvorfor du er så imot denne forbindelsen. Hvis du ikke vil se sammenhengen mellom å elske og avstå fra synd (onde handlinger), blir du jo like dogmatisk som du beskylder andre for å være, bare med motsatt fortegn? Det er jo du som sier «Nei, nei» og jeg som sier «ja, ja»… 🙂

  7. Men det å avstå fra onde handlinger skjer jo når en elsker – mens det motsatte ikke nødvendigvis er tilfelle. Det er ingen likhetstegn her. Man elsker ikke nødvendigvis fordi man avstår fra en kanon av bestemte handlinger. Som du selv sier: Kjærligheten har sin egen tolkning av virkeligheten. Altså ingen falske motsetninger. Og fint at du er enig i at pekefingeren ikke fungerer utenfor. Om den fungerer internt, stiller jeg meg tvilende til som du sikkert har skjønt. Ville den gjort det, var kirkene fulle …

  8. Markus,
    poenget mitt med å si at pekefingern bare fungerer internt (intern autoritet) er at man som religiøs autoritet kun har makt over dem som i velger å være enig i det man har å si. Så lenge samfunnet er pluralistisk kan jo ikke ekstern autoritet fungere. Det finnes rett og slett ingen sanksjonsmidler ovenfor dem som ikke vil rette seg etter den berømte pekefingern. Og det er kanskje av det gode, for da må vi begynne å ta ansvaret på et dypere plan, dvs å leve liv som er misjonerende. Her er det nok stor grad av enighet! Men: Jeg har også tro på at en som ønsker å bli et bedre menneske, får hjelp til det gjennom å leve det livet kirken anbefaler for en kristen. Det liturgiske livet man praktiserer har for eks. en innvirkning på moralske valg osv. Jeg ser ikke helt problemet med det(?). Hvis kjærligheten skal ha sin egen livstolkning, da må jo den også ha sin egen «kontekst». Den konteksten er kirken, og ikke noe annet. Dette til tross for (!) at kirkens menn historisk har pådratt seg endel rettmessig kritikk. Kjærligheten har jo en «setting», fordi den må praktiserer ett eller annet sted, av noen og mot noen. Er du ikke enig i det?

  9. Det kan ha ein viss demonstrativ verknad å kreve at vi må velge mellom rett lære og rett liv, men særleg klokt er det ikkje. Sjølsagt må vi, for å vere evangeliske, møte menneska der dei er, gå steg for steg saman med dei og bruke peikefingeren til å peike på Jesus og ikkje som maktsymbol. Vi har også rikeleg av kyrkjelege maktovergrep og personlege fall og feil å ta avstand frå for å bli truverdige.
    Men ei kyrkje som ikkje kan gjere eintydig og samstemt greie for sin trusmessige identitet, har heller ikkje krav på å bli vist tillit. Eg trur vår tids menneske like mykje forventar at vi er intellektuell redelege og talar sant som at vi elskar.
    Når Markus S. opptrer så allergisk mot tilvisingar til katolsk tradisjon, vel eg å ta det som uttrykk for ulik ståstad. Min ståstad er at eg forsøkjer å rettleie i katolsk spiritualitet i ein kompakt protestantisk kontekst. Om situasjonen var omvendt, ville truleg ein del vektleggingar også vere annleis.
    «Det er to bevis på troens sannhet, nemlig helliggjørelsens liv og den skjønnhet som kirken bærer,» les eg i ei avis. Det må vere ein god stad å starte.

  10. Denne debatten handler, slik jeg leser den, om hvorledes kirken best ivaretar den oppgave Herren gav den: «Gå ut og gjør alle folkeslag til mine disipler…» Hvorledes går vi frem? Å søke å gjøre læren («alt det jeg har befalt eder») og dermed også liturgien mer forenlig med tidsånden, slik jeg opplever Den norske Kirke gjør, er ikke svaret. Det er å skylle barnet ut med badevannet. Jeg føler altså intet behov for å sage i den gren som den apostoliske tradisjon sitter på. Men vi må se til Herren selv. Hvorledes fisket Han mennesker? Han møtte dem der de var; som fiskere, som tollere, som husmødre. Han så dem og Han gjorde vel mot dem, Han talte med dem og Han innbød dem. Vi tenker for ofte på massemøter og mediestrategier. Men vi kjenner alle mennesker som ikke er troende. Disse er for hver og en av oss vår misjonsmark. Og vi «fisker» dem lettest ved å ha Kristus i våre hjerter og for våre øyne hele tiden. Å leve slik som Han, å møte dem slik Han ville møtt dem, med kjærlighet og omtanke. Å vitne for dem – også i ord – om at Han elsket oss først.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s