Å være «fordømt til historien».

Vi er alle en del av Historien. Våre liv og våre utsagn er underlagt historiske betingelser. Mange filosofer og teologer har forsøkt å løsrive sin tenkning fra historien, ved å opphøye tenkningen til å være selvstendig, fremtidsrettet og uavhengig. Det paradoksale er at også disse – Rousseau, Descart, Kant m.fl. – har blitt en del av historien. I vår tid anser vi disse å være svært karakteristiske i forhold av den tidsepoke de var en del av.

I lys av en erkjennelse av at det som anses som «sant» i denne verden er tidsbestemt og underlagt historiske og kulturelle betingelser må vi spørre hva dette betyr for de teologiske sannheter. Er også teologien underlagt en slik «kulturell relativisme»?

Flere av nåtidens filosofer har påpekt at selve spørsmålsstillingen om «kulturell relativisme» er både selvrefererende og inkonsistent. Det er nemlig grunnlagt på en påstand om at «alle påstander om hva som er sant er underlagt historiske og kulturelle betingelser» – Det er som dansken som påstår at alle dansker er lyver. Ateisten og filosofen Bertrand Russel hevdet på denne bakgrunn at den som skal definere en sak må stå på utsiden av den sak han skal definere. Dette er selvfølgelig logisk umulig så lenge man ikke vet hva som er utenfor og innenfor den sak man skal definere , før man har definert. Man kan ikke stille seg på utsiden av den «verden» man er en del av. Denne type kulturell relativisme, applisert på teologi, er derfor selv- destruktiv. Vi kan ikke la ateister og sekularister definere vår tro, fordi man aldri kan se «selve saken» i teologien uten først å tro.

Hvordan er det da mulig at teologien ikke er underlagt den relativisme som alle historiske og kulturelle ytringer er underlagt? Teologien består i at Sannheten ikke er av denne verden, men kom utenifra til oss. Jesus er Sannheten, og brøt gjennom alle historiske betingelser samtidig som Han har gjort seg selv til en del av den menneskelige historien. Den kristne sannhet er derfor både historisk og ikke- historisk på samme tid. Den er «i verden, men ikke av verden». Vi skal forkynne Guds rike inn i den historien vi er en del av, men Sannheten som er Jesus er aldri begrenset eller betinget av kultur eller historie. Så er det vår oppgave å gjøre Sannheten historisk tilgjengelig gjennom levd liv.

Advertisements

3 responses to “Å være «fordømt til historien».

  1. Det du skriver fr. Johannes er vel i slekt med en kommentar en fjerdeklassing (!) kom med da vi snakket om universet.

    -Siden vi er en del av universet kan vi aldri komme utenfor universet, vårt nærvær «utenfor» vil bare gjøre universet større.

    Eleven sa det selvsagt ikke så voksent, men det var essensen.

    De fleste kunstverk er som oftest dominert av jordfarger. Slik som livet er det. Men intet kunstverk ble til uten at kunstneren hadde tilgang på de rene fargene. Her og der lot han det rene stå som en påminnelse om at det absolutte finnes. En hver kunstkjenner vet at den styggeste gråfarge startet engang sitt løp i det skinnende rene.

  2. Imponerende innsiktsfullt fra 4.klassingen!
    Jeg tror at det finnes «spor» av «Det absolutte» også i naturen, som du sier. Så blir alt blandet sammen i våre erfaringer og i våre perspektiver. Men det absolutte kan altså ikke anskues uten fra et visst perspektiv. Når det gjelder åpenbaringen, så mener jeg at den gies oss utenifra, dvs at innholdet i denne åpenbaring sprenger både perspektiver og rammene for vår erfaring. Derfor er ordet om korset også en «dårskap for verden». «Verden» klarer ikke å definere dette logisk, derfor skapes skille mellom tro og vantro.

  3. Jeg samstemmer i det. Det relative kan bare eksistere så lenge det finnes absolutter sa Nina Karin Monsen i sitt foredrag. Til syvende og sist har vi ètt fast punkt tilbake – Gud selv. Tilslutt når alle relativer har triumfert, kan vi som kirke bekjenne som om ingen relativer har gjort inntrykk på oss:
    Det finnes bare èn Gud.

    Ordene skaket de gamle hedenskap og vil og skake de moderne.

    Historien om Moses betar. Førti år i Egypts visdom og hedenskap, førti nye år i ørkenens tomhet. Det må ha vært overveldende for Moses når Gud åpenbarer sitt navn, Han som er.
    Jeg gripes av de knappe ord i 1. Sam: I de dager kom det sjelden ord fra Herren og av syner var det få! …da ropte Gud.
    Jeg ser for meg «de stille i landet» den gang Gabriel kom til Maria. Fiskerne nord i Gallilea, hele den forsagte sinnstilstand hos de som dengang trellet under den tids herskere som lik vår tids desillusjonerte stiller det retoriske spørsmål: Hva er sannhet. Så skjedde det.

    «Kom i hu den menighet som du vant deg i gammel tid!» Sal 74

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s