Vi taler gjerne om «den gamle Adam» når vi som kristne erfarer synden realitet. Vi er omvendt, vi har fått et nytt liv i Kristus, men i praksis er det ikke alltid så lett å følge det nye kallet hundre prosent. Vi trenger Guds tilgivelse og nåde fordi vi er mennesker som lever under denne verdens betingelser og fordi vi stadig har en hang til å gjøre det onde. Vi kan også tale om at vi har en «Jona» i oss. Det fanger opp et annet aspekt ved det å leve som kristen i verden.
Jeg blir stadig overrasket over hvor gjenstridig denne profeten var. Jona skulle forkynne dommen til beboerne i byen Ninive, pga deres onde gjerninger. «Herrens ord kom til Jona…» (Jonas bok, v. 1) – Så rømmer han! Han nekter å utføre oppdraget. Han har en «gammel Adam» i seg, en som ikke vil ta ansvar. Etter en periode der Jona oppfører seg relativt fromt i fiskens mage (det skulle vel bare mangle?) forkynner han til slutt dommen over Ninivie. Men når befolkningen der faktisk hører på det han har å si, og gjør bot, blir Jona igjen sta og vanskelig. «De vendte om fra sin onde ferd, og da Gud så det, endret han sin plan og gjorde ikke alvor av å sende dem ulykken han hadde varslet. Men dette mislikte Jona sterkt, og han ble harm» (v. 10f). Jona ønsket at Ninive skulle straffes – rettferdigheten skje fyldest!
Jona var et menneske som hadde fått Guds tilgivelse. Men Guds nåde mot han hadde ikke forandret hans holdning til hans medmennesker. Dette er også vårt problem, vi har selv fått tilgivelse men har vanskelig for å gi den videre. Jesus lærer oss i «Fader vår» at vi skal be om forlatelse for skyld, men at vi også skal forlate våre skyldnere. Det er en stor makt vi har fått, å forvalte den nåde som er gitt oss. En ting er å la Guds kraft overvinne de onde gjerninger i vårt liv. Neste steg må være å la samme nåden falle på våre medmennesker. Ikke alltid føles det rettferdig, men Gud handler ikke etter menneskelige kategorier.
NORDISKKATOLSK BLOGG 
Desverre er det de faktiske forhold du beskriver her Johannes. Vi har ofte svært mye tilfelles med denne siden hos profeten Jona. Renset og benådede, men ofte dårlige forvaltere av nåden.
Vi kan harmes på Gud og kristentroens vegne, og der og da ønske dom over syndere, mens Gud selv er langmodig og rik på nåde. I vår falne natur, kan vi være lik tjeneren som fikk ettergitt all sin gjeld, men gikk i strupen på medtjeneren som skyldte ham noen ører. En gang da Jesus og disiplene ble avvist i en samaritansk by, ble disiplene svært så harme. De spurte Jesus om de skulle byde ild fare ned fra himmelen og fortære menneskene i byen. Jesus satte dem skikkelig på plass: » Dere vet ikke hvilken ånd dere er av, jeg er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv men for å frelse.»
Ja vår falne natur er lett gjenkjennelig her. Men denne natur kan heldigvis tuktes med nådens oppdragelse. Vi kan stadig bli bedre forvaltere og formidlere av den nåde som er oss gitt. Bli forvandlet ved fornyelsen av våre sinn. Med vår væremåte forkynne Kristus.
Jeg tenker om Jona at han er det Messiastegnet Kristus gir oss å prøve alt opp mot. Jona er både den bortkomne,ulydige sønnen og den hjemmeværende, snurtne sønnen som i årenes løp hadde mistet farens perspektiv: Alt mitt er ditt, og ditt er mitt.
Det er ennå litt skjult for meg hva det vil si at Kristus ble gjort til synd for oss. Selv om han var Den eneste rettferdige og den eneste gode, ble han likevel regnet blant røvere. Selvså han det aldri som noe rov å bli Gud lik. Det var Adam som røvet himmelen til seg, mens Kristus altså gir avkall på den himmelen og drar til et land langt borte, dog uten å øde arven.
Hvilken fornedrelse når Jesus identifiserer seg med kobberslangen. Slangen, altså Guds fiende. På en måte er det som Sønnen forlater Faderen og blir som oss (dog uten å bli en synder), han pådrar seg alle syndens ulemper ved denne reise fra himmel til jord, et land langt borte, der han settes i bås med tollere og syndere.
Og det er bare ytterkanten av mysteriet Jona.