Fr. Ottars råd for fastetida

 

Kor lett er det ikkje at fastetida glepp! At dei fem-seks vekene berre blir borte før du kjem i gang. Fordi du ikkje hadde eit program for å gjere fasta til noko for seg sjølv. Det startar med planlegginga. Det neste er å velje ut eit punkt eller fleire som du gjer til ditt fasteprogram dette året. Her er mine råd:

 

1. Forsaking er bra. Då merkar også kroppen fastetida. Men forsak ikkje for å vere slank eller sunn. Forsaking gjeld oppøving av den gode viljestyrken.

 

2. Ver konkret. Ikkje prøv å kutte litt ned på alt. Det er lettare å lykkast med det som er avgrensa og spesifikt.

 

3. Ikkje prøv det umulege. Viktigare å lykkast  med gjennomføringa enn å vere idealistisk. Gjer det du kan, ikkje det du umuleg kan greie.

 

4. Det treng ikkje vere mat. Forsaking merkast på mange område. Mennesket er både kropp, sjel og ånd også i fastetida. Språkleg sjølvfornekting (nekte seg å seie noko negativt om andre) eller tankefornekting (avsløre misunning, havesykje, begjær hat). Kanskje ei media-faste, ei underhaldningsfaste eller ei selskapsfaste.

 

5. Ta omsyn til andre. Påfører du andre ufrivillige bører eller ekstraarbeid?  Vert familie eller kollegaer bundne opp i gjennomføringa av ditt program? Det var ikkje meininga.

 

6. Hugs dei spesielle dagane. Oskeonsdag og langfredag er kyrkjeåret sine hovuddagar for forsaking.

 

7. Tel sundagane med? Sundag er påskedag kvar veke, også i fastetida. Men det vert ikkje alltid lettare å halde programmet sitt dersom ein må starte på nytt kvar måndag.

 

8. Ta på seg ting? Faste er ikkje berre avhald. Faste kan vere å ta på seg ei oppgåve i kyrkjelyden, å gi almisser til trengande, gjere meir ut av bibellesinga eller…

 

9. Kva med ein stille dag? Kanskje i kyrkjelyden, eller berre heime hjå deg.

 

10. Kva skjer når eg mislukkast? Fortvil ikkje. Det er verre ikkje å prøve. Gud har teke imot ufullkomne før. Påska kjem uansett om du lukkast. Og erfaringane dine er uansett verdifulle.

 

11. Skriftemålet. Beste påskeførebuinga er likevel skriftemålet. Kontakt ein skriftefar snarast. Dersom du er nybegynnar, start med ein samtale med ein prest. Ver konkret.

 

12. Lat ikkje regelboka styre alt. Faste handlar korkje om karakterbok eller prikkbelastning. Målet er ikkje å bli flink, men å vandre nærare vår Herre og Frelsar på vegen mot påskedag.

Advertisements

10 responses to “Fr. Ottars råd for fastetida

  1. Felles-ting ikkje minst i fastetida, måtte vere: søndagleg messe, skriftemål, avstå frå kjøt (i alle fall på fredagar), sterkare vekt på almisser og bøn, strengare forsaking av mat oskeonsdag og langfredag. Dei individuelle variasjonane må vere der for ulike livs- og helse-situasjonar. Men generelt er fåren større for likesæl praksis enn for overdrive alvor.
    Måtte vi slå både dei politiske aktivistane, den økologiske miljørørsla og dei nyreligiøse i å praktisere faste for kroppen, trua, framtida og Guds skuld!

  2. fr Ottar skriver «Måtte vi slå både dei politiske aktivistane, den økologiske miljørørsla og dei nyreligiøse i å praktisere faste for kroppen, trua, framtida og Guds skuld!»

    Det er første gang jeg har hørt en prest fremstille fasten som et spørsmål om å slå andre i noe. I denne tankegangen ligger det implisitt et ønske også om å være bedre enn andre i fasten. Jeg ser ikke poenget med slikt prat.

  3. Nei vel, Knut. Lat meg berre legge til: Om du forstår formuleringa som uttrykk for noko valdeleg, har du misforstått. Om du ikkje verdset kappestrid i åndelege saker, er vi ikkje på linje. Og om du ser verdien av fastepraksis i det heile teke, var det fint om du gav det til kjenne.

  4. Jeg kan godt tilkjennegi at jeg faster. Fasten hos oss starter såkalt blåmandag og ikke askeonsdag, og varer til påske. Kappestrid i åndelige saker har jeg ikke mye tilovers for. Jeg ser ikke helt poenget med slike ting. For meg handler fasten om helt andre mål og retninger i det åndelige liv.

  5. Jeg tolker utsagnet til fader Ottar slik at katolsk kristendom gir et bedre svar på de utfordinger vårt samfunn står ovenfor, enn både poliske aktivister, miljøaktivister og nyreligiøse. Til syvende og sist er det vel derfor vi tror på det vi gjør – fordi vi anser dette for mer troverdig enn noe annet?

  6. Unitarknut har jo et poeng som ikke er så ulikt Mesteren selv: Når dere faster så vask ansiktet og salv hodet så ingen ser at du faster. Din Far som ser i det skjulte skal lønne deg i det åpenbare. Det er jo noe med fastens vesen at den skal gjøre oss mindre selvopptatt, mindre forfengelige, mindre hovmodige, mer ydmyke, mer naturlige, mer opptatt av andre enn oss selv. -Det er noe med å legge hånden på plogen og ikke se seg tilbake.

    Noe helt annet er jo at det nå går en stille vekkelse i både sekulær kirkelighet og sekterisk lavkirkelighet hva oldkirkelig teologi og praksis angår. Det småputrer overalt. Fasten er en skatt som på ny pusses støv av, de av oss som ikke kan det, øver oss og tråkker ofte ned i fallgruber der kirkefedrene ville sagt: «Så, dere vil finne opp hjulet enn en gang?»

    Oppvåkningen er sannsynligvis motivert ut fra den uutholdelige tomhet som forbrukersamfunnet piner oss med, muslimenes ramadan som stiller den velfødde kristelighet i vest i skammekroken og sist men ikke minst: Guds egen lengsel etter sin lengtende skapning.

    For dette er vel det store mysterium – det er ikke vi som har mistet Gud, det er Gud som har mistet oss. Men mon tro om han ikke er i ferd med å snuse oss opp igjen? Vår uro er for intet å regne mot Guds uro over en vinglete skapning. Derfor fasten.

  7. Vel talt, Magne. Det er slik det heng saman. I ulike miljø erkjenner folk «livets uutholdelige letthet», at liberalismen og materialismen utarmar både jorda og menneska. Fastepraksis er, som ein har sagt, ei øving i humanitet. Her har vi som kjenner den kristne tradisjon, uendeleg rike kjelder å ause av. Og vi har det nødvendige «meir» som alle politiske ideologiar manglar, sjøl kor rett dei har innan sin «sektor». Om ikkje vi ivrar etter å bringe det til torgs, må Gud la steinane tale.

  8. På alle måter er veien til livet smal og trang. Ikke før har jeg forsaket verden og meg selv, så stuper jeg rett i favnen på nettopp meg selv og min egen fariseisme. Nå er jo fariseerfobien så sterk i den hysterisk frie, liberale kristenhet at der våger de aldri ta ett skritt mot et fromt liv.

    Jeg har funnet et knep som ofte virker når den onde driver renkespillet sitt, han gir seg jo ut for å være fromhetens mester i det ene nu og den frie radikaler i neste. Jeg sier til ham: Om jeg skal vente med denne allmissen til jeg er helt sikker på mine edle motiv får jeg aldri gitt så mye som en femmer. Om jeg skal vente med å faste til jeg er fri alle tåpelige selvopptattheter så kommer jeg aldri i gang og skal jeg tro syndenes forlatelse når jeg er helt sikker på min dypeste anger vil jeg aldri komme til fred og glede i troen.

  9. «Nå er jo fariseerfobien så sterk i den hysterisk frie, liberale kristenhet at der våger de aldri ta ett skritt mot et fromt liv.»

    og

    «Om jeg skal vente med denne allmissen til jeg er helt sikker på mine edle motiv får jeg aldri gitt så mye som en femmer.»

    Usedvanlig godt sagt. 🙂

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s