Gaza-konflikten

 

I staden for å delta i tidas politiske verksemder, konsentrerte Jesus seg om å forkynne om Guds rike. Det var difor han kunne stå framfør Pontius Pilatus og seie at; ”Mi kongsmakt er ikkje av denne verda. Var mi kongsmakt av denne verda, hadde mennene mine stridd for meg” (Joh. 18:36). Kristi nære etterfølgjarar tok opp tråden og annonserte at vi er; ”sendebod for Kristus” og deretter: ”Vi bed på Kristi vegner, lat dykk forsona med Gud!” (2. Kor. 5:20).

 

I ei tid der verda vår står i brann og mobben har innteke byane, er det viktigare enn nokon gong å vere nøytrale og himmelmedvitne. Dette samsvarar med idealet vårt. I boka The beginnings of Christianity står det at; ”Kristendommens grunnleggere var nøye med å passe på at det ikke utviklet seg en tendens til direkte innblanding i den etablerte politiske orden”. Og var det slik for dei, må det vere slik for oss. Vi kan berre vere partiske til fordel for Guds rike.

 

For oss verdsleggjorte kristne er dagens politiske situasjon farleg mark. Vi elskar det som klør oss i øyrene, og ikkje noko er meir freistande enn internasjonal politikk. Nemner ein EU, USA, Midtausten eller Vatikanstaten, er vi der med ein gong – lite vitande om at alt dette er verdslege byggverk som Herren skal knuse på den yttarste dagen (Dan. 2:44). Så mens verdsleiarane pratar og fanatikarane demonstrerar, skuldar vi kristne å vandre slik som Jesus gjorde (1. Joh. 2:6). Vår jobb i Gaza-konflikten er å gråte med dei som græt (Rom 12:15).

 

Roy-Olav

Advertisements

Den norske opplysningstiden

 

Nyantikken, eller helst kalt neoklassisisme eller nyklassisimen (1660-1715), kan også benevnes den franske klassisismen fordi dette er epoken i europeisk kultur der den franske monopoliserte verden med språk, lære og litteratur dominerte, og dette gled inni (den franske -) opplysningstiden(1690-1800) som fokuserte på menneskets rasjonelle evner i fornuftbasert tenkning. Vi kan ikke snakke om en spesifikk norsk opplysningstid. Danmark-Norges eneste opplysningens mann var den bergensfødte Ludvig von Holberg (1684-1754) som var enormt produktiv. Han hadde studert teologi, jus, historie og språk, og ble hva vi kan kalle en sjelden lærd mann. Han ble da også utnevnt til professor i tre ulike fag, metafysikk, latin og historie. Hans  forfatterskap var historiske,  poetisk/komiske og religiøst/filosofiske. Den poetiske raptus var den periode i 1720’årene, da han skrev Peter Paars og en serie vidunderlige komedier. Med Holberg blir den skjønnlitterære boken for første gang etter Bibelen et virkelig massemedium i Danmark-Norge. Og dette skjedde under den alvorstunge Christian VI, som i 1735 udstedte helligdagsforordning om tvungen kirkegang, hvor pliktforsømmelser medførte bøter eller opphold i gapestokken.

 

Holberg trodde at fornuften var det guddommelige lys i vårt indre, derfor var det første mål å bruke sine sanser og forstand. Holberg er kjent for sin kritikk av kristendomundervisningen: ”Børn maa giøres til Mennesker, førend de blive Christne” og ”hvis een lærer Theologie, førend han lærer at blive Menneske, bliver han aldrig Menneske”. For Holberg var det fornuften som bandt samfunnet sammen. Derfor undret han seg over alt som var ondt i samtiden når man jo blott kunne la fornuften råde i stedet for ondskapen. Man kan altså si at han fjernet seg fra en religiøs forklaring på ondskapen hen imot en rasjonalistisk/empirisk tenkemåte. Anti-katolske baron Holberg var medlem i Kirken til Kongen i København, men hans religiøsitet representerte deisme. Opplysningsfilosofenes deisme tror Gud skapte verden som et perfekt funksjonelt system som kan gå av seg selv, og derfor griper ikke Gud aktivt inn i verden. Deisten har kastet båndet til religiøs autoritetslære til fordel for fri og rent rasjonalistisk spekulasjon, og er innbitt imot religionens åpenbaringer. 

 

Fra (den dansk-norske) opplysningstids Holberg fremkommer at; nyantikk = antimystikk, og at: underskudd på kristne mysterier – gir eventyrlige komedier. Lar vi gå med det, så aner vi videre at; postmodernitet = avmystifisert, og i Norge i dag opplever vi at mangel på kristne mysterier gir store tragedier.  Stortingets tragiske ekteskapslov nedbryter og splitter det som fra Olav den Hellige er holdt oppe og forent i brudemystikken, den kristne ekteskapmystikken.

 

dn Ole G.

Utfordringer i det nye år

 

Ved årsskiftet er det vanlig med et stykke selvransakelse kombinerte med gode forsett for det kommende år. I det følgende vil jeg ha holde frem noen utfordringer som vi kristne bør ta høyde for. Kanskje er det upassende å gjøre noe slikt i vi-form, men det er samtidig nyttig å påpeke at vi, selv om vi tilhører ulike trossamfunn, har vi mange felles utfordringer i tiden fremover. Her følger da de saker jeg vil holde frem for det kommende år:

 

* Vi må være tro mot Jesus som den oppstandne Herre. I evangelieteksten for Pinsedag – også kalt Kirkens fødselsdag – formaner Kirkens Herre disiplene til alle tider: ”Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud.” (Joh. 14:15) Vårt forhold til Jesus som Kristus er altså ikke bare et spørsmål om følelser. Kjærligheten til Gud viser seg i handling – i lydig etterfølgelse. Dagens kristendom holder oftest frem for oss bildet av en snill og inkluderende Jesus; en slags guddommelig sosionom hvis omsorgsgjerning består i å godta alt og alle. Han som Skriften kaller Herren, kaller derimot mennesket til omvendelse og et nytt liv i lys av den kommende dom. Kort sagt: Tror vi på Gud, kan vi ikke late som om Gud ikke eksisterer!

 

* Vi må holde fast ved et forpliktende troens fellesskap. Jesus ville ha en kirke, ikke en tilhengerskare (Matt 16:18). Om stiftelsesmenigheten på Pinsedag leser vi: ”Trofast holdt de seg til apostlenes lære og samfunnet, til brødsbrytelsen og bønnene.” (Apgj 2:42, jfr. Åpb 21:12) Evangelisten Lukas anfører dette som et ideal for kirkelivet til alle tider. Det betyr at troen ikke er en privatsak til bruk på kammerset. Den må leves ut som kirkens tro i menighetens gudstjenestefellesskap. 

 

* Vi må hele tiden holde fortiden levende. Det åndsfylte budskap som apostlene overgav til sine menigheter, bestod av en overlevering med et gitt innhold. Paulus skriver: ”Stå da fast, brødre, og ta vare på det som dere har mottatt og lært av oss, enten muntlig eller i brev.” (2 Tess. 2:15, jfr. 4:1f). Innsikten i at vi må tro med apostlene, er desto mer nødvendig som moderniseringsprosjektet i vår samtid vil forføre oss til å mene at enhver endring er for fremskritt å regne. Alt skal prøves på om det er dagsaktuelt og fremtidsrettet. Som kristne må vi gjøre gjeldende overfor samtidskulturen at fastholdelsen av den apostoliske overlevering må ikke forveksles med nostalgi. Etter sitt vesen fordrer kristentroen kontinuitet og konstans. En kirke uten viten om sin fortid er derfor en kirke uten fremtid.

 

* Dernest må vi som kristne holde fast ved familien. Den nye ekteskapsloven er den umiddelbare utfordring i det kommende år. Forestillingen om et kjønnsnøytralt ekteskap uttrykker i tilspisset form tanken om at den enkeltes rett til selvrealisering er livets egentlige mening. Seksualiteten er ikke en naturens ordning i prokreasjonens tjeneste, men et stykke privat lysttilfredsstillelse. Om vi skulle tape den politiske kampen for ekteskapet, kan vi allikevel med barnrike familier ikke bare vise vårt gode eksempel for samtiden, men også – som mann og kvinne – vise vår lydighet mot det guddommelige oppdrag som er gitt oss i skapelsen. (1 Mos 1:27f) 

 

Er det andre ting som du vil minne oss om?

Godt nytt år!

Msgr. Roald Nikolai