Lovsang er ikke et isolert fenomen, noe som foregår bare i meg alene, i en bestemt gruppe eller menighet, eller med bare ett bestemt musikalsk uttrykk. Én ting er likevel sikkert, lovsang er ikke dyrking av mine egne følelser, lovsangen er ikke ”min”, og den begrenser seg ikke til sosiale fellesskap og interessefellesskap, bestemte menigheter eller kirkesamfunn. Lovsangen er mer universell enn som så. I lovsangen er det Gud vi henvender oss til, det er Han som er hovedpersonen. Lovsangen er ikke noe man har krav på eller mestrer. Gud har lagt lovsangen ned i oss, og uten Ham hadde vi ikke engang kunnet åpne munnen.
Lovsang dreier seg om store sammenhenger. Vi deltar i alle troendes erfaring gjennom alle slekter og tider, og ikke nok med det, hele skaperverket tar del i lovsangen. Davidssalmene inneholder mye om dette. Havet og alt som er i det bruser, hele jorden og alle som bor der, elvene klapper i hendene, fjella jubler i kor (Salme 98). Lovsangssammenhengen går enda videre. I Brorsons julesalme ”I denne søte juletid” rister hele jorden og helvetet skjelver når lovsangen over inkarnasjonens under lyder (”I denne søte juletid”)
Vår lovsang blandes med lovsangen i himmelen. Min røst er med i hele den himmelske hærskare som priser Gud. Ikke rart at noen og enhver blir ydmyke!
Lovsangen berører også mennesket helt til det innerste. Hjertet synger, og hvert lille sukk og åndedrag, blodet i årene, ja alt som rører seg i oss er involvert. Derfor er lovsang å være ærlig. Da rommer lovsangen også det som er vondt og vanskelig. Vi står for Gud som all ting vet”, lovsang står i sammenheng med syndsbekjennelse og skriftemål. Ydmyk lovsang er en stor hemmelighet og et underfullt paradoks.
Ingrid Maria
NORDISKKATOLSK BLOGG 