Liturgisk drøs 1

 

I år 587 f. Kr. vart Jerusalem øydelagt og mesteparten av det jødiske folket førde som fangar til Babylon i dagens Irak. Tempelet låg i ruinar og vitna om ein slagen nasjon, men frå oska vaks ei ny gudstenesteform fram. Med landsforvisinga fekk dei jødiske leiarane eit nytt behov for å samla flokkane for undervisning og sabbatsfeiring. Desse samlingsstadane fekk namnet ”synagoge”. 

 

Fem hundre år seinare var synagogen blitt, trass nytt tempel, jødanes fremste samlingsstad. Her kom dei saman for sabbatsfeiring, og Marias son var ein ivrig deltakar (Luk. 4:16). Aldri ytra verken han eller disiplane seg negativ til denne praksisen. Dei førde, tvert imot, vidare dei regelbundne besøka til gudshusa. Til dømes var Paulus i synagogane for tilbeding før han starta forkynning på nye stader.

 

På Jesu tid starta ein sabbatsfeiringa med å synge hallelujasalmane (145-150). Deretter følgde bønn til Faderen, ”heilag, heilag, heilag”-versa i Jesaja 6 og lesing av den jødiske truvedkjenninga i 5. Mos. 6:4-5. Når dette var gjort, gjekk ein over til ein forbønnsdel (tefillah), syndevedkjenning og lesing frå Skrifta (Torahen). Det heile vart avslutta med repetisjon av ”heilag, heilag, heilag” og ei velsigning.

 

Dei første kristne såg seg sjølve som trugne medlemmar av det jødiske folket og deltok ved tempelet og i synagogane heilt til dei vart stempla som sekt og kasta ut derifrå. Då forma dei sin eigen liturgi med element frå synagogen, nattverdsmåltidet og tempelfeiringa til bruk i søndagsamlingane. Det første provet på det finn vi i skriftet ”Didaché” som er skrive kanskje så tidleg som år 70.

 

I dei første hundreåra etter Kristus vaks det fram fleire liturgiar med felles opphav, men med ulik utforming. Her er det verdt å nemne Justin Martyr sin liturgi frå Roma år 155 og Hippolytus frå 215. Felles for alle var inndelinga i Ordets liturgi og nattverdens liturgi, og det store særmerket var kyrkjelyden sin aktive deltaking i messa. På det sistnemnde feltet, har vi framleis eit langt stykke igjen å gå.

 

Roy-Olav

Advertisements

13 responses to “Liturgisk drøs 1

  1. Kyros den Store(600-530f.Kr)gav jødene tilbake skatter Nebukaneser hadde fjernet fra Jerusalem og de bortførte fikk fri fra Babylon for å reise tilbake og gjenoppbygge templet i Jerusalem(Esra 1).
    Derfor beskrives Kyros som en messias og en gudommelig innsatt konge(Jesaja 45: 1-).I Koranen heter han kanskje Dhul Qarnayn. Men fra lenge før Muhamed står det over FNs hovedinngang i New York en linje fra Kyros den Stores Cylinder som flere anser for verdens første menneskehetsrettigheter, en slags antikkens persiske Magna Carta med forestillningen om frihet, likhet og kulturell vidsyn og religionsfrihet.Inngraveringen er nmoe sånt som: «hvis èn er såret er også vi såret»

    Templet fullbyrdes 516 f. Kr. under Darius den Stores regjeringstid.

  2. Takk for kommentar, Ole. Dine akademiske evner forbløffer meg stadig, men jeg er ikke helt sikkert på om jeg tar sammenhengen med teksten min 😉 Jeg hadde heller håpet på synspunkter om hvor vidt vi er fornøyd menighetens deltakelse i liturgien vår, for jeg synes nok vi er for passive. Her er for mye «prestlig enmannshow» i forhold til det oldkirken praktiserte.

    PS: Som et supplement til kommentarern din over, kan jeg jo legge til at Jerusalem var ferdig restaurert i år 406 f. Kr. etter at ordet om å gjenreise byen gikk ut i år 455 f. Kr. (Neh. 2:1, 5-8).

  3. Tempelet. Svaret er Tempelet. Din sats fra Babylon er at Gud tilskynder alle til å dra til Jerusalem for å bygge opp igjen Herrens Hus.Tempelet, Guds Alter og offertjensten med presten Dette bilde på vår katolske ortodokse messe…i vårt Tempel.
    Jeg håper det ikke irriterte at jeg tar helt av i innledningen. Selv med usikkerhet på årstallene, så er Babylon og ikke minst Kyros fasinererende og svært aktuellt for frem til Darius var disse nordafrikanerene garantistene for bygging og drift av Tempelet og et antikkens eksempel for vår sin tids humanister. FN har jo tatt valget, og må følge opp som garantist for Det Nye Tempels folk. Gud hjelpe oss!
    Så var det synagogen jada, ingen offerprest i tjeneste her, så han kan ligge lavt, men mye tidebønn og samtale og undervisning osv, akkurat som i den Ortodoxe Kirke (men lite av i den Romerske Kirke) Presten kan slippe vertinnejobben på kirkekaffen, og andre kan lede samtalene mm.

  4. He, he… jeg henger med nå og ser bildebruken din: Tempel=kirke, synagoge=tjeneste i hjemme(tidebønn).

    Dette rokker likevel ikke ved at de liturgiske elementene i gudstjenesten vår i stor grad er hentet fra synagogen – og i mindre grad fra tempeltjenesten.

    Jeg synes absolutt at presten bør tjene ved bordene – Kristus kom jo for å tjene 😉

    Om FN skal være garantisten for det nye templets folk, kan man like godt velge martyriet ved egen hånd…

  5. Liturgien tjener offerriten ved bordet=alteret, offerprest ikke kaffeprest, takk Gud når en fallen verdens fyrster beskytter vår pilgrimsgang.

  6. Unskyld min innblanding, men bare en liten kommentar til dette å tjene ved bordene (kaffebordene)
    Skal vi følge eksemplet fra den første jødekristne menighet i Jerusalem, så er det diakonen Ole G. og
    og hans diakonkolleger som skal stå for denne tjenesten.(Appgj. 6 ) Det er vel bra Ole.

    Forøvrig ser jeg viktigheten at menigheten er delaktige i liturgiene. Selv om vi absolutt er det i dag, kan det sikkert gjøres mere på dette områder. For egen del opplever jeg,å være er meget deltagende i liturgien fra kirkebenken.

  7. Biskopen, biskopens diakoner og prestene tjener alle det samme bord: Alteret. Å dele ut Brødet fra Alteret er første diakon oppgave. Men når det er sagt, så er jo foruten det allmenne presteskap, også det allmenne diakoni, en kristen selvfølge…

  8. Selvsagt har du rett i dette Ole,men de første diakoner ble valgt for å forestå den dagelige matutdeling i menigheten i Jerusalem. Dette for å avlaste apostlene som skulle holde seg til bønnens og ordets tjeneste.
    Men tenk hva det ble av dem: Diakonen Stefanus den første martyr, og diakonen Filip som forkynte evangeliet i Samaria og for den etiopiske hoffmann.

    Utfordringen ligger foran i Herrens tjeneste.

  9. Kan ikke det greske «Bord» dvs «trapedza» ha en dobbelt betydning? Kan vel ikke skille veldedighet fra altertjeneste så lenge det var i hovedsak naturalhusholdning? Alle la sine naturalia foran alteret på søndag, og diakonene kom og tok av dette noe brød og noe vin. Dette ble eukaristien. Og resten delte de ut til de fattige. Jeg synes akkurat den handlingen sier noe om hva «tjenesten ved bordene» betyr.

  10. Det ble vel slik som du sier med tiden Johannes.
    Men den direkte foranledningen til opprettelsen av diakontjenesten var jo at det var noen som følte seg forbigått ved den dagelige matutdeling.

    Forøvrig tror jeg vi også her har havnet noe på kanten av det Roy Olav tenkte med sitt innlegg.
    Og jeg har selv bidratt til dette.

    Tror ikke Ole tok min lille humor i mitt andre innlegg.

  11. He, he… Ingen fare, Tore Andreas. Jeg har ikke tenkt å gi opp mitt «liturgiske prosjekt» med det første 😉

    Og apropos bordet og en mer deltakende menighet; kanskje vi bør flytte alteret nærmere forsamlingen slik at de som tjener ved bordet kan stå ansikt til ansikt med deltakerne – slik det visst nok var i Oldkirken – og dermed styrke fellesskapet både mennesklig og åndelig.

  12. Ideen om en slags rundbordsalter med felleskap av jevnbyrdige riddere som jakter på den hellige gral er fra keltisk mytologi. Noe annet kelterne kom med var bibelsk alter vi går opp til for å møte Gud.

  13. Mye tyder på at «ad Deum – Mot Gud» dvs mot øst var normalordningen i oldkirken. Presten gjorde den nye pakts offertjeneste på menighetens «myndighet» rettet mot Ham som tar imot. Menighetslemmene er sammen Kristi legeme som bærer seg selv frem som et levende offer for Gud (Rom. 12,1). Dette gjøres konkret ved at presten bærer frem menighetens eukaristi (lovprisning)når de gir sin tilslutning («og med din ånd»). Dette offeret er helt reelt, derfor er det heller ingen gjentagelse. Liturgien er et kosmisk drama, derfor blir det meningsløst å tale om tidskategorier.
    Offertanken er hovedsaken for meg til å være tilhenger av at man ber litugien «ad Deum – mot øst».

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s