“O salige synd” versus fundamentalisme

 

I året 630 angrep Muhammed og hans islamske krigere Mekka. Når byen falt ble Muhammed politisk og religiøs leder over praktisk talt hele Den arabiske halvøy. Muhammeds statsstyre skulle bli et forbilde for all senere islamsk tenkning om forholdet mellom stat og religion. Muhammed hadde forent de to «regimenter» i sin egen person, og sogar hadde han en åpenbart lovbok som instruerte hvordan samfunnet skal styres. Politisk uenighet har derfor lett for å falle inn under det som kalles religionskamp. De som ikke godtar den islamske statstenkning er imot Gud selv, siden statslovgivingen (sharia) kommer direkte fra Gud gjennom Koranen. Fundamentet er altså en Skrift (og en bestemt tolkning). Gud gjøres nærværende gjennom statens og folkets (ummaens) praktisering av Koranens lov. Denne fundamentalismen gir ikke rom for en virkelighet utenfor den religiøse sfære. Dette artikuleres videre gjennom at Gud/Allah anses å være allmektig på en slik måte at alt er forutbestemt av Ham. Mennesket har ikke noe valg.

 

Kristendommen har alltid hatt plass til en sekulær sfære i samfunnslivet. Til og med i nasjoner som blir kalt «kristne» finnes det et sekulært liv. Kirken anerkjenner altså at det finnes et område der Gud ikke er – dvs steder der hans vilje ikke gjøres gjeldende. Ikke bare er dette et nødvendig onde, det er et nødvendig gode – ifølge teologien. For den kristne Gud gir mennesket rett til å velge: Salighet eller synd. Og det er viljen til å ta det riktige valget som frelser.

 

Vi fristes stadig til å ta gale valg, til å velge bort Gud og heller velge det som vi selv begjærer. Eller vi kan følge sorg over at våre medmennesker velger synden fremfor frelsen. Dette kan gi grubunn til raseri og fundamentalisme mot «det sekulære» også i kristne kretser. Men en sammenblanding av religion og stat hører ikke hjemme i kristen teologi. Vi skal huske på at selv Gud satte frem muligheten for synd når han skapte Edens hage. Kunnskapens tre sto der tilgjengelig, midt i hagen (1. Mos.1-3). Ved å skape mennesket fritt gav Gud bort en stor del av sin makt til oss. En makt vi brukte til å svikte Ham. Denne første synd hadde to konsekvenser: Det ene var at menneskeheten ble et «skjebnefelleskap» av syndere. Det andre var at Guds plan med å frelse menneskene i Kristus for alvor var satt i kraft. Det er dette som er «den salige synd» (påskelovsangen); at mennesket har fått mulighet til fritt å velge å ta del i den guddommelige virkelighet gjennom Kristus. Slik kan vi leve ett nytt liv, med synden bak oss og Gud fremfor oss.

 

Men dette er fortsatt mitt og ditt valg, derfor er vi ikke fundamentalister.

 

fr. Johannes

Advertisements

3 responses to ““O salige synd” versus fundamentalisme

  1. Her er eg samd i mykje. Den asketiske livshaldninga er vegen å gå i kampen mot begjæra.

    Har du og andre høyrt eks-filosofiprofessor Matthew Gallatin sin gjennomgang av den vestlege Augustin-inspirerte forståinga av synd og frelse, i motsetning til den austlege ortodokse? Kan lastast ned som ein serie mp3-podcasts HER. Eg fekk i alle fall mykje ut av det.

    Men ein annan ting; er det eigentleg nokon god idé å bruka ordet fundamentalist, slik som ateistar og liberalarar har stempla kristne? «Kristne fundamentalistar er dei verste!» begynte NRK eit tv-program for nokre år sidan. Fundamentalist er vorte meir eit skjellsord enn eit omgrep med konkret, sakleg innhald.

  2. Kjempeaktuellt Fr. Johannes. Det er lett for humanistene o.a. å gå seg vill i Norge (og i det grenseløse FN systemet). Så din konkrete avklaring på temaet muslimsk kontra kristent menneskesyn og samfunssyn er helt nødvendig at å ha kunskap og kjennskap om. MER OM DETTE, TAKK!

  3. Hei øystein,
    beklager at jeg ikke har fått svart før på dette.
    Skal sjekke ut mp3 filen, tusen takk.
    Ang. begrepet «fundamentalisme» mener jeg det misbrukes. Det må vi få en slutt på. Katolske kristne kan ikke være fundamentalister fordi utgangspunktet er kirken og praktisering av kristent liv, og ikke et «fundament» utenfor denne troen. Vi «bygger» ikke troen på «noe», men troen er gitt oss utenifra oss selv. Derfor er den også varig og uforanderlig og kan ikke forandres i sin vesentlighet.
    Hvordan tenker du om det? 🙂

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s