Nyantikken, eller helst kalt neoklassisisme eller nyklassisimen (1660-1715), kan også benevnes den franske klassisismen fordi dette er epoken i europeisk kultur der den franske monopoliserte verden med språk, lære og litteratur dominerte, og dette gled inni (den franske -) opplysningstiden(1690-1800) som fokuserte på menneskets rasjonelle evner i fornuftbasert tenkning. Vi kan ikke snakke om en spesifikk norsk opplysningstid. Danmark-Norges eneste opplysningens mann var den bergensfødte Ludvig von Holberg (1684-1754) som var enormt produktiv. Han hadde studert teologi, jus, historie og språk, og ble hva vi kan kalle en sjelden lærd mann. Han ble da også utnevnt til professor i tre ulike fag, metafysikk, latin og historie. Hans forfatterskap var historiske, poetisk/komiske og religiøst/filosofiske. Den poetiske raptus var den periode i 1720’årene, da han skrev Peter Paars og en serie vidunderlige komedier. Med Holberg blir den skjønnlitterære boken for første gang etter Bibelen et virkelig massemedium i Danmark-Norge. Og dette skjedde under den alvorstunge Christian VI, som i 1735 udstedte helligdagsforordning om tvungen kirkegang, hvor pliktforsømmelser medførte bøter eller opphold i gapestokken.
Holberg trodde at fornuften var det guddommelige lys i vårt indre, derfor var det første mål å bruke sine sanser og forstand. Holberg er kjent for sin kritikk av kristendomundervisningen: ”Børn maa giøres til Mennesker, førend de blive Christne” og ”hvis een lærer Theologie, førend han lærer at blive Menneske, bliver han aldrig Menneske”. For Holberg var det fornuften som bandt samfunnet sammen. Derfor undret han seg over alt som var ondt i samtiden når man jo blott kunne la fornuften råde i stedet for ondskapen. Man kan altså si at han fjernet seg fra en religiøs forklaring på ondskapen hen imot en rasjonalistisk/empirisk tenkemåte. Anti-katolske baron Holberg var medlem i Kirken til Kongen i København, men hans religiøsitet representerte deisme. Opplysningsfilosofenes deisme tror Gud skapte verden som et perfekt funksjonelt system som kan gå av seg selv, og derfor griper ikke Gud aktivt inn i verden. Deisten har kastet båndet til religiøs autoritetslære til fordel for fri og rent rasjonalistisk spekulasjon, og er innbitt imot religionens åpenbaringer.
Fra (den dansk-norske) opplysningstids Holberg fremkommer at; nyantikk = antimystikk, og at: underskudd på kristne mysterier – gir eventyrlige komedier. Lar vi gå med det, så aner vi videre at; postmodernitet = avmystifisert, og i Norge i dag opplever vi at mangel på kristne mysterier gir store tragedier. Stortingets tragiske ekteskapslov nedbryter og splitter det som fra Olav den Hellige er holdt oppe og forent i brudemystikken, den kristne ekteskapmystikken.
dn Ole G.
NORDISKKATOLSK BLOGG 
«postmodernitet = avmystifisert»
Ole, jeg tror det er motsatt. Den postmoderne tidsalder er jo full av mysterier, alt fra engleskoler til snåsamannen. Dette i motsetning til modernismen som var helt «steril» i sin vitenskapstro. Men ja: norsk kristendom har ikke akkurat forsynt folk med mysterier, heller med en tilpasset light -versjon av hva det hele dreier seg om…. Enig?
Mnja, fra modernismen sitt mantra ”pynt er synd” gikk den postmoderne lengsel til det greske tempel, og her finner vi Apollon tempelet i Delphi med øversteprestinne Phytia som sniffet jordgasser rundt ”den evige flamme” og fortalt hallusinatoriske/orakliske eventyr. Jeg ser ikke noe kristent mysterium i Phythias Orakel, ei heller noe kristent mysterium i absurde engel eventyr. Da foretrekker jeg ærlig underholdning med Jeppe på Bjerget, Erasmus Montanus m.fl av Holbergs komedier. Det behøver ikke benevnes som noe kristent mysterium med ”varme hender”. – Men altså, det offentlige Norges (over-)tro på rasjonalistiske spekulasjoner i tanker og gjøremål, skaper et mottrykk i overtro på fantasier basert på all verdens følelser og synsinger (flere og flere også rusavhengig). Dette kan du kanskje kalle ”kvasi-mystikk” for hele pakken kommer av mangel på kristne mysterier.
Enig i dette. Vi kan ikke knytte oss til innholdet i den nye religiøsiteten. Poenget mitt var at postmoderniteten ikke er avmystifisert, men at folk har åpnet seg for religiøse fortellinger igjen. Problemet er jo i Norge at vi har et sosialdemokrati som forsøket å definere grenser for religiøsitet for å verne om en påstått «enhet». Privatisert overfladisk religion blir dermed det foretrukne, mens slik som oss blir uglesett.
… og ”Enheten” vernes om med konsensus- hersking, der spesielt utvalgte minoriteter får styre med vetorett overfor majoriteten av befolkningen. Det var antikkens greske bystater at konsensus var demokrati, men for å unngå kaos kunne ikke alle, men bare aristokratiet være med i prosessen – nettopp som vår korporative Norske stats samrøre mellom ulike politiske så vel som upolitiske maktgrener. Denne tette strukturen ser sin svakhet i møte med trygg kristen autoritetsforståelse, og nå med den nye ekteskapsloven angripes derfor frelsen i Kristus. Dette har kunnet skje fordi det offentlige Norge har mistet det kristne mysterium: blitt avmystifisert og rasjonalisert. Men at folk har åpnet seg for religiøse fortellinger igjen, er naturligvis aktivering av alle individers og gruppers iboende søken etter selve mysteriet: foreningen med Kristus i brudemystikken. Noe annet kan jeg i beste fall kun kalle kvasi- mystikk, selv om å si dette kanskje øker regjeringens lyst til å sensurere og straffeforfølge gjenlevende kristne nordmenn for å krenke religionsminoriteters følelser…
lalaalalalala
way to go bro