Einar Lundby om kjærleiken til Gud

 

Einar Lundby kom tilbake frå eit opphald i Tyskland desillusjonert og forvirra. Hans møte med Freud og psykoanalysen vart ikkje som forventa. Heime i Noreg tok han seg åtte dagar og reiste med nytestamentet sitt til fjells.

 

På snøplogkanten opna han boka på måfå og fant då Joh. 14:21: ”Den som har boda mine, og som held dei, den er det som elskar meg. Og den som elskar meg, skal Far min elska. Ja, den som elskar meg, skal eg òg elska og openberra meg for.”

 

Sjølv seier han om hendinga: ”Jeg fikk se at det å elske Gud som jeg ikke kunne få til å tenke muligheten av, ikke så mye besto i føleleser som i lydighet mot Guds ord og hans vilje. Og det var det som var å elske Gud – det sto jo på prent.”

 

Ja, eg ser det meir og meir sjølv: Kjærleik kjem best til uttrykk gjennom lydnad og gjerningar, og ikkje gjennom ordstraumar og føleri.

 

Roy-Olav

Advertisements

Bønn er Guds verk

 

Den hellige Benedikt kaller bønnen for Opus Dei, Guds verk. Å be er å bli dratt inn i noe Gud gjør. Vi tenker lett om bønn at det er noe vi selv gjør. Det kan fort føre til at bønn blir en prestasjon, slik det er så altfor menneskelig å tenke om så mye. Har dere forresten lagt merke til hvor ofte det sies at vi må bli flinkere til det og det, flinkere til å tro, flinkere til å be o.s.v. Flink er egentlig et forferdelig ord. Denne flinkheten sniker seg til og med inn på bønnens område.

 

Per-Olof Sjögren, forhenværende prost i Sverige, skriver heldigvis ikke om flinkheten, men om ”det høyst underlige” i at bønn ikke først og fremst er den enkeltes forsøk på å samle sine tanker for å be til Gud. Våre egne initiativ er tvert imot sekundære og kommer som en følge av det han kaller ”den virkelige bønn”. Den virkelige bønn er den som Kristus ber for oss. Ved Faderens høyre hånd går Han i forbønn for oss.

 

Der, hos Sønnen som ber ved Faderens høyre, begynner all bønn. Der er initiativet til all bønn. Jesus Kristus går i stadig forbønn for oss hos Faderen. ”Som et veldig luftdrag ’suger’ Jesu bønn vår bønn med seg og gir vind – Ånd – til den”, skriver Per-Olof Sjögren i en av sine mange sjelesørgeriske tekster.

 

Ingrid Maria

NOCHMALS KULTURKAMF

 

 

Sist lørdag kunne man i Aftenposten lese om en katolsk prest i USA som krevde at de av hans sognebarn som hadde stemt på Obama, skulle gå til skrifte før de kunne motta nattverden. Årsaken var Obamas abortsyn. I samme genre mottok jeg på fredag en email at om at den romersk-katolske biskopen i Arlington – en forstand av Washington DC hvor politikerne gjerne bor – offentlig har erklært at han ville kjempe mot en ny abortlov like til fengselsstraff. Som det ikke var nok, har den amerikanske bispekonferansen i november anbefalt at katolske hospitaler skal nedlegges, hvis de pålegges å praktisere Obamas nye abortlov.

 

Hvorfor dette sterke engasjement? Kanskje et stykke dårlig samvittighet. Selv om Obama før valget hadde erklært at han som sitt aller første juridiske initiativ ville undertegne en ny lov om selvbestemt abort, hadde den katolske stemmegivning vært utslagsgivende for hans valgseier.

 

Hvordan kunne en slik situasjon oppstå? Svikten skyldes, anfører kritiske analytikere, at kirkeledelsen de siste femti år har forsøkt å beskytte katolske politikere fra å bli stemplet som pavens forlengede arm. Det begynte med John F. Kennedy som i valgkampen erklærte at hans katolske tro var en privatsak som ikke ville influere på hans embedsførsel. Senere fikk Edvard Kennedy, til tross for hans ruskete privatliv og aktive støtte til fri abort, motta nattverden i all offentlighet. Også presidentkandidaten John Kerry som var gjengiftet uten annullering av det tidligere ekteskap, fikk, under det forrige presidentvalget, i en TV-overført gudstjeneste, motta nattverden av en erkebiskop. Dette ble selvfølgelig tolket som et signal til katolske velgere om hans livsførsel og abortsyn var akseptert av kirken.

 

Slik måtte katolske velgere trekke den slutning at katolske politikere var fritatt fra kirkens åndelige disiplin og sosialetikk. Fra Rom skrev imidlertid daværende kardinal Ratzinger skarpe brev til den amerikanske bispekonferansen og understreket at politikere som kalte seg ”katolske”, også måtte offentlig innestå for den katolske tro. 

 

I hva som må antas å være en kommentar til situasjonen efter presidentvalget, holdt Benedikt XVI den 14. november en tale religionsfrihetens betydning. Paven gjorde gjeldende at som menneskerett gjelder religionsfriheten ikke bare i privatlivets fred. Friheten betyr også at de troende heller ikke kan tvinges til fornekte sin tro i samfunnslivets ulike gjøremål. Samtidig sendte paven den høyest rangerte amerikanske geistlige i Vatikanet, kardinal James Stafford, til USA for å stramme opp kirkeledelsen. Kort sagt: Kulturkampen er på gang igjen.

 

Hva kan vi lære av dette?

 

Fra årsskiftet trer en ny ekteskapslov i kraft i Norge. Kan vi møte den nye situasjon med unnfallende å si at dette kun gjelder ”de andre” så lenge de kristne kan gjøre sine private forbehold i forhold til lovens faktiske innhold? Vil ikke det med indre nødvendighet føre til at loven skritt for skritt også blir akseptert av de kristne?

 

Skal vi istedet søke en konfliktlinje og – med paven – erklære at det strider mot religionsfriheten å tvinge kristne til å gifte på premisser som fornekter deres tro?  I så fall, hva kan vi vente av støtte fra kristne politikere?  At saken er vanskelig, betyr ikke at vi kan grave hodet i sanden. La oss bruke våren til å tenke situasjonen igjennom i samråd med andre kristne.

 

Mgr. Roald Nikolai

Faste bønner

Den tidlige kirke arvet tradisjonen om tre daglige bønnetider direkte fra jødedommen. Tre ganger om dagen ”må jeg klage og sukke” roper kong David i salme 55, og vi leser at også Daniel, vendt mot Jerusalem, ba tre ganger daglig til sin Herre. Selv når han risikerte å bli kastet til løvene, bryter han ikke denne tradisjonen. Jesus tar også de faste bønnene i bruk, og i sin dødskamp på korset roper Han ut salme 22: ”Eli, Eli, lama sabaktani – min Gud, min Gud hvorfor har du forlatt meg?”

I bibelen leser vi at de første kristne holdt seg trofast ”til apostlenes lære og samfunnet, til brødsbrytelsen og bønnene” (Apg 2:42). Det er ikke tilfeldig at bønnene står i bestemt form flertall. Det er Salmenes bok det refereres til – boken som alltid har vært kirkens bønnebok fremfor noen. Faste bønner – ofte salmenes bok med innslag av Fadervår, Sakarias lovsang, Marias lovsang og Simeons lovsang – har alltid vært sentrale ledd i den kristne bønnetradisjonen. Men den frie bønnen var bestandig med og utdypet ofte særlige behov i menigheten.

Hvorfor er denne faste bønnetradisjonen viktig for oss i dag? For det første har den vist seg å være slitesterk og til uvurderlig hjelp for mennesker i nød og fare.  For det andre kan slike faste bønner skape trygghet og fred. Møtet med Gud blir et sted hvor man slipper å prestere med fine og fromme ord. De faste bønnene befrir oss fra prestasjonsangst og forebygger fristelsen til innbyrdes konkurranse om hvem som er mest åndelig.  Vi får hvile i de ferdiglagte bønnene som behager Gud og som gir Ham ære. Profeter og apostler, martyrer og helgener har gått foran og vist oss denne bønnens vei. Selv om bønnen kan virke liten og ubetydelig, så er det makt i de foldede hender. Det vet alle som har erfaringer fra bønnens verden.

Kim

Two to lie

 

 

Når realøkonomien med dens boligbygging og oppussing går i trangere tider, blir folk opptatt av andre spørsmål enn hvilken farge kjøkkenet skal ha. Med tynnere lommebøker søker mennesker behovsdekning i atspredelser som kan gi livet meningsfylde. I for eksempel 1920-årenes Berlin blomstret underholdningsindustrien og kabaretene trakk fulle hus.  Et godt eksempel på at man i nedgangstider produserer mer underholdning er den amerikanske musikalindustri som blomstret under depresjonen i 1930-årenes USA. Økonomisk krise påvirker ikke kunsten negativ, historien forteller det motsatte; at kunsten livner til i økonomisk trange perioder. Dette er selve det vestlige sivilisasjonssystemet vårt. Harde tider i frihet og liberalisme gagner kreativitet og stimulerer behov og vi har all grunn til tro at vi nå skal ha en tid med kreativ økonomisk destruksjon. 

 

Da er den kulturen som gjelder i Norge og Europa; trøst, atspredelse og forglemmelse. Sammen med et fasthold på en samfunnsidentitet som frigjort fra tiden og fortiden i en slags ny kulturliberalisme. De første impressionistene fulgte heller ikke konjunkturkurven nedover. De malte – selv om bildene deres overhode ikke ble solgt i en periode på over ti år, før kunsten ble akseptert av et bredt publikum. De franske impressionistene malte mens sosial elendighet påvirket helbred, familie og parforhold, men altså ikke kunsten selv. Dette behovet for å male sin egen virkelighet blir i dagens malerkunst båret frem internasjonalt av Norges fremste moderne klassisk eller bedre benevnt kitchkunstner og tabubryter, Odd Nedrum (1944-). En annen samtidig er science-fictioninspirerte, og Norges fremste popartkunstner, Hariton Pushwagner (1940-). Og vi kan ikke overse Norges mest profilerte samtidskunstner Bjarne Melgaard (1967-) som viser trøst, atspredelse og virkelighetsflukt i sin maleritematikk fra samfunnets- og seksualitetens yttergrenser. Men samtidig er det en økende muslims befolkning i Norge og Europa som ikke er liberale i sin kunst og kulturforståelse, men krever mer tildekking og styrking av tabuer.

 

Liberalismens kjerne er rotfestet i den kristne forståelse av Gud; relasjonen til Gud som skapte mennesket i sitt bilde, og gav mennesket frihet. Uten dette fundament mister liberalismen sitt grunnlag og berettigelse. Norges og Europas identitet har sitt utgangspunkt i sitt kristne liberale fundament. Tapes dette fundamentet til fordel for et multikulturelt samfunns konsept, vil friheten dø. Kristne kan fristes til religiøs dialog når de føler noe felles med muslimer i moralske og symbolske saker, men dette er ikke mulig uten å kompromittere sitt eget verdigrunnlag. For en som lyver og en som forteller sannheten, spiller på hver sin banehalvdel, men i samme spill. En som er stille, må du velge hvilken side å lytte til. ”It takes two to lie, Marge: one to lie and one to listen” (Homer Simpson).

 

dn. Ole G.

Litt om Tradisjon, Åpenbaring og Bibel

 

Det finnes mange tradisjoner. Mange advents – og juletradisjoner kan forstås som menneskers felles respons på julemysteriet. Tradisjoner som dette er kulturelle, historiske og personlige uttrykk av troen. Tradisjoner kan ofte overleve selve troen, fordi de hviler i bestemte handlemåter som gjentas fordi det føles riktig.

 

For at gode tradisjoner skal overleve på lang sikt må de imidlertid være knyttet til Kirkens varige og faste Tradisjon. Begrepet Tradisjon, eller «overlevering» som det oversettes med i Det nye testamentet, betegner hele Kirkens forkynnelse om åpenbaringen av Gud i verden. Tradisjonen hviler derfor alene i åpenbaringen, og ikke – slik som mange protestanter vil ha det til – i menneskelige konstruksjoner. Bibelen er selvfølgelig også en del av åpenbaringen, derfor er den også en del av Tradisjonen.

 

Disse grunnleggende sonderingene om hva begrepet Tradisjon betyr, gir altså mening også til begrepene Bibel og Åpenbaring. Hvis Åpenbaring står for alle Guds handlinger og ytringer mot mennesket, så henviser begrepet til en realitet som Bibelen gir oss informasjon om. Dette betyr igjen at Bibelen ikke er selve Åpenbaringen. Åpenbaringen går bortenfor det skrevne ord, på samme måte som informasjon om en hvilken som helst ikke rommer hele sakens natur.

 

Dette betyr videre at mennesket kan ha Bibelen, uten dermed å kjenne åpenbaringens «natur» – som er Kristus. Kristus er bare kjent for de han kjennes ved, de som har tatt imot han i troen gjennom sakramentene. Det er derfor ingen automatikk mellom det å forstå hva som står skrevet, og det å tro, håpe og elske dette i sitt hjerte (Rom 13). Selv de onde ånder kjenner informasjonen om Kristus, men likevel har de ikke den frelsende tro (Jakobs brev). Åpenbaringen blir først en realitet når troen er til stede. De vantro er bak et slør (2 Kor, 3) og har ikke del i Åpenbaringen. I lys av dette må vi kunne si at den som har fått troens gave selv er en del av Åpenbaringen.

 

Den troendes praktisering av troen er en åpenbaring av hva det vil si å høre Kristus til, uten den troende eksisterer ikke åpenbaringen. Det å leve som troende er derfor en misjon i seg selv. Det hele handler om å være fullstendig, helhjertet og hengiven i sitt forhold til Gud. Mange protestanter brenner inne med spørsmålet om hvordan man vet at man tror. Dette spørsmålet blir stilt på grunn av forestillingen om troen som noe høytsvevende, generelt og abstrakt. For katolske kristne vet man at man tror når man praktiserer troen i ærlighet mot Kirkens Tradisjon.

fr. Johannes

Skal syndarar kunne gifte seg?

 

I går leste eg eit interessant innlegg av Oscar Edin Indergaard i DagenMagazinet. Han drøfta innføringa av ny liturgi for dei homofile i Den norske kyrkja. Han meiner sjølvsagt at dette er galt og i mot Guds ord, men det interessante er argumenta hans.

 

I dag protesterar vi høglydt mot ei ny ekteskapslov og ein homoliturgi fordi dette er synd, men det er jo ikkje synda som er problemet. Den problematikken er løyst på krossen (2. Kor. 5:19). Problemet er faktisk at ein ved ein ny liturgi graderar syndene.

 

Gud graderar ikkje syndene. For han er all synd like ille og vi er alle syndarar. Indergaard skriv at; ”Dersom kirken lager et velsignelsesrituale for de homofile, må den også gjøre det for alle slags syndere; … avgudsdyrkere, tyver, havesyke, drankere, baktalere og røvere”. 

 

(Den norske) Kyrkja er nok blitt ein elitekristendom der noko synd er lov, og kanskje framelska, mens andre synder er forbodne. Gud elskar likevel alle dei vi støyter ut, på trass av våre feil og manglar, så spørsmålet blir vel om syndarar kan gifte seg i det heile?

 

Roy-Olav