Liv og død

 

I sammenheng med begravelsen til et kjært familiemedlem skriver kirkefaderen Ambrosius: «Døden er ikke en del av vår natur. Den ble en del av vår natur. Gud forordnet ikke døden fra begynnelsen, den ble pålagt som en forbannelse. Mennesket hadde – på grunn av synden – begynt å erfare et liv under byrdene av arbeid og sorg. Men det måtte også finnes en ende på disse ondene: Døden skulle gjenoppbygge det menneskelivet hadde ødelagt. Uten nåden hadde udødeligheten blitt mer en byrde enn en velsignelse. Døden er derfor ikke årsak til mismot og sorg, for den er nødvendig for menneskets frelse»

 

Sitatet fra Ambrousius viser oss menneskelivets tvetydighet. På den ene siden ønsker vi ikke å dø. Det finnes en sterk selvoppholdelsesdrift i oss. I det minste ønsker ikke våre kjære at vi skal dø. På den andre siden er det åpenbart at vi heller ikke ønsker å leve slik vi gjør i dette livet for alltid. Vi lever i syndefallets verden, og vi ønsker at alt det onde som plager oss engang skal ta slutt. Vi kan ikke forestille oss et liv uten døden.

 

Hva er det da vi ønsker? Det kristne svaret på dette er at mennesket er bestemt for å leve et liv i «Guds velsignelse». Hva dette betyr helt presis kan vi ikke vite. Det velsignede liv kan være så mangt. Hovedkjennetegnet er at et slikt liv har «det sanne livet» som mål. Dette målet føler vi oss dratt imot. Uansett livssituasjon, om vi er glade eller sørger, er lengselen etter det sanne liv hos Gud det vi lever for her på jorden. Jesus sier: «Jeg vil se dere igjen, og deres hjerter skal glede seg» (16,22). Denne gleden smitter oss også nå, i vår streben i vårt daglige liv. Men vi vet at gleden først blir fullkommen når vi har nådd helt frem.

 

fr. Johannes

Advertisements

Om bønn

 

Vi vet alle at bønn er viktig i et kristenliv. At bønn kan være vanskelig, vet vi også. Bønnen er i sitt innerste vesen et møte mellom sjelen og Gud, skriver metropolitt Anthony Bloom i sin bok ”Att leva i bøn” (orig. tittel: ”Living Prayer”). Men for at det skal bli et virkelig møte, må det være to personer og begge må være helt seg selv. For det meste er vi ikke ærlige og ekte, ikke helt oss selv, mener Bloom. Jeg mener Bloom går til problemets kjerne. Vi vet ikke selv helt hvem vi er, eller vi er mange forskjellige, og når vi skal møte Gud, vet vi ikke hvilken del eller ”bås” av oss selv vi skal møte ham med.

 

En måte vi løser dette problemet på, er å snakke selv hele tida, slik vi gjør i overfladiske møter med mennesker når vi frykter en dypere dialog. Er vi ikke hjemme i oss selv, kompenserer vi med mange ord. Slik blir bønn enetale og ikke dialog. Vi våger ikke være stille og vente på hva Gud vil si.

 

Anthony Bloom forteller om en eldre kvinne som søkte hans råd. Hun hadde bedt nesten uopphørlig i 40 år, men aldri kjent Guds nærvær. Bloom spurte henne: ”Ga du Ham anledning til å si et ord?” ”Nei”, svarte hun, ”jeg snakket til Ham hele tiden. Er ikke det meningen med bønnen?”

 

Bloom ga henne et godt råd. Han visste at hun elsket å strikke, og foreslo at hun skulle sette av et kvarter hver dag og bare sitte og strikke innfor Guds ansikt. Dette gjorde hun. Etter en stund kom hun tilbake til Bloom og sa: ”Dette er jo merkelig! Når jeg ber til Gud, d.v.s. når jeg snakker til Ham, kjenner jeg ingen ting. Men når jeg sitter fullstendig tyst og stille, ansikt til ansikt med Ham, da er jeg liksom innesluttet i hans nærvær.”

 

                                                                                          Ingrid Maria

Far/medmor

 

Noen av oss har vært på møte i Bergen om den nye ekteskapsloven som trer i kraft fra 1.1. 2009. 

 

Selv gikk jeg i vår i protesttog med 5000 andre, men til ingen nytte. Vi kom knapt i avisene. At regjeringen ikke tok hensyn til oss bygdetullinger, var vel kanskje bare å vente. Da loven ble vedtatt, fikk jo heller ikke Stortinget utrede saken gjennom de vanlige prosedyrene. Utredninger og høringer var unødig tidsspille, anførte familieminister Anniken Huitfeldt, ettersom det hele var et etisk spørsmål. Som begrunnelse for loven, må det bety at vi som protesterte, representerer noe uetisk. Strengt tatt burde vi vel være satt i omskoleringsleir.

 

Følgene av den nye loven ble på møtet kritisk analysert av Nina Karin Monsen og hennes mann Helge Thue.  Perspektivene er dystre:

 

Loven opphever for det første ekteskapsinstitusjonen, slik den har vært til nå. Ordet ”ekteskap” står der som et slags skjellett, idet alle begreper som henspeiler på brudepar, brud og brudgom, er fjernet. En lignende skjebne gis ordet ”far” som i lesbiske forhold erstattes med begrepet ”medmor”. Fremkommet ved inseminasjon har barnet altså ingen far, men to ”mødre”.  Hva er etikken i dette? Loven legaliserer jo overgrep mot barnet!

 

Den nye ekteskapsloven utfordrer oss kristne prinsipielt; bruddet med kjønnspolariteten som Guds gode skaperordning opphever den kristne forståelse av ekteskapet.

 

Spørsmålet blir da, hva vi skal gjøre som kirke. Frelsesarméen vurderer for tiden om man skal gi fra seg vigselsretten for i stedet å innføre en intern ordning for ekteskapsinngåelse. En lignende problemstilling er oppstått også for Den nordisk-katolske kirke. Det er viktig tidligst mulig å komme i gang med en debatt om hvordan vi skal sikre ekteskapet som skaperordning og kristent sakrament.

 

Msgr Roald Nikolai

Vekst og fred

 

For nordmenn som har vært i en økonomisk Edens hage virker det absurd at verden kan falle sammen som et korthus. Finansiell ortodoksi som dominerer universiteter, sentralbanker og finansmiljø er troen på det effisiente markedet hvor prisene stabiliserer markedet og sørger for likevekt over tid. Sentralbankene har latt seg styre av denne teorien, og ikke sett farene ved uhemmet kredittvekst.

 

Høy utlånsvekst går hånd i hånd med høy økonomisk vekst. Bankene er helt sentrale i denne prosessen. De låner ut pengene med sikkerhet i eiendom og andre eiendeler som f.eks. aksjer. Økte utlån fører til økt etterspørsel etter disse eiendelene som dermed stiger i pris. Da blir sikkerheten til bankene bedre og dermed kan de låne ut enda mer penger. Slik blir kredittveksten en selvforsterkende prosess. Problemet nå er at denne prosessen virker i motsatt retning! Eiendelene faller i verdi, bankene taper på sine utlån, kapitalen skrumper inn og hele kredittspiralen snur.

 

I den økonomiske kollapsen er det som ellers i verden noen skurker, men de aller fleste har tross alt handlet i god tro. Folk er jo ikke dumme. For å opprette lån må det foretas en kredittvurdering. Kredittvurderingsbyråene foretar øyeblikksvurderinger av eiendoms- og eiendelssituasjon i stedet for å spørre seg hvordan forholdene for selskapet ser ut i tiden fremover. Dermed gis høy verdikarakter til det som senere åpenbares som lavverdi. Dette er ikke hyggelig å oppleve.

 

Når mennesker skal ha en tid der materiell velstand begrenses da er ikke Kirkens oppgave å ta et oppgjør med liberalisme og pengejag. Det kristne håpet har ingen ting å gjøre med at folk skal flykte fra børsen til katedralen. Evangeliet er ikke om økonomisk nedtur for å få religiøs opptur. At: (1.Tim 6:10)”kjærlighet til penger er en rot til alt ondt”, menes at mennesker bygger sin trygghet i øyeblikksverdi og ikke i evighetsverdien.

 

Kanskje er finanskrisen en påminnelse for noen at det finnes andre og viktigere ting i livet utenom materielle verdier. Da kommer vi ikke utenom Nobels fredspris som i år er gitt til en fredsmekler hele vårt politiske miljø oppfatter som ikke-kontroversiell. Blant hans fredsbidrag er å være mannen som med FN i ryggen splittet det kristent ortodokse Serbia fordi den muslimske befolkningen i provinsen Kosovo fikk flertallet. Så fred ved å gi flertallstyrken rett, hylles i Norge og FN som statsmannskunst… I et avkristnet samfunn er kulturen endret til den sterkestes rett, mn dette er nok ikke evangeliets Guds fred sendt med Jesus Kristus.

 

Dn. Ole G.

Ekteskaplege grubleri

 

Her ein kveld sat eg heime aleine i tungsame tankar og grubla over ulike verdsproblem. Eg var innom finanskrise, svoltkatastrofar og atompolitikk, men det var først når eg kom til ekteskapet at ting vart mødelege. Den kristne debatten kring emnet vitna tydeleg om at samlivet mellom mann og kvinne rørde sjølve heilaggjeringa, og ein feil kunne velte heile inkarnasjonen. For ein stakkars hobbyteolog som meg, verka dette noko dramatisk, så det var best å sjekke med kjeldene. Eg fant difor fram databibelen min og søkte på orda: ”frelse + gamal ekteskapslov”, men eg fekk ingen resultat. No er eg såpass datakunnig at eg veit at internett og datateknologi ikkje fungerar før det motsette er bevist, difor fant eg fram papirutgåva av Bibelen for å finne ut kva eit ekteskap eigentleg var for noko.

 

Allereie på side tre møtte eg det første ekteskapet. Det var tydeleg at emnet også interesserte Jahve Gud, for her var han i full gang med å få Adam gift. Dette skjedde om natta mens han sov, og handlinga minna meir om tvangsgifte og bruderov enn om ein vigsel. Faderen hadde også gløymt å ordna med ein skikkeleg kyrkjeseremoni, så Adam og Eva enda opp i eit sambuarforhold. Sjølv syntest eg dette var uhøyrt, men eg valde å føre det heile på Herrens tabbekonto. Den gamle av dage var nok sliten etter all skapinga. Eg krossa meg likevel fire gonger før eg las vidare, og eg gav meg ikkje før eg hadde lese ferdig heile Bibelen. Eg kunne ikkje risikere ei ekteskapleg krise grunna latskap. 

 

Eigentleg kunne ekteskapet definerast som eit varig samkvem mellom mann og kvinne. Den første runden i sengehalmen var paktsteiknet og barneproduksjon var hovudaktiviteten. Dette fekk eg likevel ikkje til å stemme med dagens ekteskaplege teologi, for der kom borna med storken. Dette minte meg på orda til den amerikanske skodespelaren som sa at; ”personleg veit eg ingenting om sex fordi eg alltid har vore gift”, og truleg var det her rota til elende låg, men då var heller ikkje redninga langt unna. Eg kunne rett og slett kjøpe Viagra til gjengen, så ville dei i alle fall få anna å gjere på enn å marsjere rundt Stortinget heile tida. Og med slike tankar i skallen, gjekk eg med helgas kollekt mot apoteket, men i bakhovudet surra orda til Søren Kierkegaard; ”når det ikkje er kamp i elskov, er der ingen kjærleik”.

 

Roy-Olav

Kyrkjebyggjaren Besse på Knaben

Det er helg, folk har fri frå arbeidet, og mange kyrkjer opplever glisne kyrkjebenker og dårleg frammøte når kyrkjelyden endeleg igjen skal samlast sundagen. Grunnane er nok mange.

Folket er farne – ei god del av dei – opp på fjellet. Her fyllest hyttene som har stått tome sidan sist helg. Dei store hyttelandsbyane i fjellbygder over heile landet dreg folk i sin beste alder frå nærmiljøa sine og opp til helgelivet i fjellheimen med boblebad og «afterski». Ein flokkast på Hovden, på Geilo, på Oppdal og på Knaben – helg etter helg.

På fjellgarden Knaben i Fjotland i Vest-Agder som ligg ved eit av dei større fjellhyttefelta i landet, skal det ha levt ein mann dei kalla Besse kring reformasjonstida. Besse på Knaben var rekna for ein heilag mann. Ved garden sin hadde han ein bønestad han brukte kvardagar og helgedagar det ikkje var messefeiring. Kyrkjesundagane gjekk han heile den 6 mil lange vegen til kyrkjestaden Liknes for å vera med kyrkjelyden før han gjekk dei 6 dryge mila heim att til Knaben.

Me veit ikkje sikkert om Besse nokon gong har levt. Forteljingane om Besse er fleire og meir spektakulære enn det som blir nemnt her. Skriftlege kjelder teier, men folkeminnet talar rikt om mannen. Han er ein figur i skjeringspunktet mellom segn og soge. Historikaren har kalla han «bondehelgen», ei nemning etla for menneske som fekk ord på seg som heilagmenne og som har vore minna i einskilde bygdelag utan at kyrkja har gjeve dei nokon offisiell helgenstatus. Men eg er likevel glad i soga om trushelten frå heiebygda, og han er blitt eit aldri så lite føredøme for meg. Det er ikkje tvil om kva som er viktig for Besse. Trua hans får fylgje for han: Han søkjer Jesu Kristi kyrkje, mottek sakramenta og byggjer fellesskapen og kyrkja – trass dei praktiske utfordringane han har og tida det tek.

Besse-figuren er eit døme frå ei anna tid på nokre prioriteringar og eit levesett ein kanskje ikkje fylgjer logisk i dag – iallfall fortel låg kyrkjesøking og fritidsmønsteret i vår tid ei anna soge. Det er flott å fara på fjellet, kosa seg og oppleva noko anna saman med vener – ja, jamvel ta ein tur inn i fjellkapellet. Men det kan henda at det er nokon som sit att og saknar ein generasjon eller to i kyrkjebenken der heime og som etterkvart sjølv tenkjer at når me får råd, stikk me òg til fjells.

Svein Arne Gudmund

Historiens Overtid

 

Jesus svarte – til fariseeren: ”Guds Rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene. Ingen vil kunne si: Se her er det, eller: Der er det. For Guds Rike er iblant dere.” (Luk 17:20f) Guds Rikes nærvær iblant oss er altså å forstå som noe usynlig for øynene.  Men så tilføyer Jesus – til disiplene: ”Likesom lynet, når det blinker lyser fra himmelbryn til himmelbryn, slik skal det være når Menneskesønnen kommer til syne på sin dag.” (Luk 17:20,24)

 

Det er en forskjell mellom de som forfølger Jesus og de som følger han. Ja, å følge Jesus eller ikke er selve forskjellen. De menneskene som fariseeren representerer levnes lite håp om å se og forstå noe verdens ting av det som Jesus åpenbarer for sine følgesvenner.

 

Denne forskjellen er ikke noe kjernetema for helliggjørelsen av oss kristne her i dag. Vi beveger oss nå i ytterkantene av frelseshistorien, og derfor er det vel at disse tekstene er plassert her på overtid i Kirkeåret (fordi påsken ble feiret så tidlig).  Men, og likevel når Jesus taler til disiplene om ”de siste ting” og ”den siste tiden” så er dette noe som vi også skal kjenne til og tenke på.

 

Jesus vil ikke at vi kun skal tenke her og nå, og enden. Han minner oss om Abrahams nevø Lot, som bodde i en by der det onde satt så dypt at det var maktesløst å holde tilbake. Rettsvesen, staten, samfunnet, familien var i oppløsning. Det eneste som gjensto for Lot var; å flykte for å berge livet, da Sodoma gikk til grunne.

 

Og Jesus tar oss enda lengre tilbake mot den opphavelige virkeligheten til Noas tid, da ondskapen på jorden økte og ble så stor at den ikke kunne helbredes. Men Noa var rettferdig og hederlig og vandret med Gud. Fordi han gav alt sitt håp til Herren og trodde Gud, så handlet Noa etter Herrens vilje. Derfor fløt Noa opp når alle de andre druknet i flommen. 

 

Først på den ytterste dag, får vi se hva vi trodde, og er slutten som begynnelsen, da passer beskrivelsen av Edens Hage – Paradiset. Som den bekjennende, angrende, troende og følgende røveren på høyre side fikk høre av Jesus på Golgate “I dag skal du være med meg i Paradis” Luk23:43

 

dn Ole G