Guds rike?

 

En gang spurte fariseerne Jesus når Guds rike skulle komme, men hvilket rike tenkte de på? Tenktes det et perfekt samfunn med idealsosiologisk struktur uten motsetninger og uten rettspleie der krig og vold er ukjente fenomen og hele systemet fungerte av seg selv – harmonisk? Ja, et sted der alle får det de trenger uten forurensing – en slags fargerik idealkibbutz – en uttrykt lengsel etter et jordisk lykkerike?

 

Det verdslige er noe som alle, også kristne, er en del av og må forholde seg til. Reformasjonen i 1537 medførte for oss statskirke med luthersk statsreligion og den noe selvmotsigende læren om de to regimenter. Styret av det åndelige regiment ligger til kirken som representerer Guds rike på jorden mens Kongen i statsråd råder det verdslige regiment.

 

Dette haltet noenlunde i vei så lenge Regjeringen med bukten og begge endene i kirke og stat forsøkte å holde seg til Gud. Men i dag når staten for lengst har mistet Gud som mål av syne, er statskirken knekt. Samfunnet er helt sekularisert og verdsliggjort. Rundt oss er det meste av det kristne livet revet løs fra kollektivet og er en sak for enkeltmennesket. Samfunnsidealet er å være pluralistisk. Samtidig går verden i den motsatte retning. Islam er våkent selvbevist og presser på oss i Europa sitt religiøspolitiske fromhetsliv med Koranen og islams hellige lov, sharia, som basis for alt og alle i samfunnet.

 

Bare en stat som bekjenner Jesus Kristus som frelser kan være en god stat, men det postmoderne kristelige Vesten har ”vokst fra” tanken om å skape forhold for Guds rike her på jorden. For når flere og flere av Guds bud er avleggs og ikke har betydning, hva skal da konstituere dette riket? Hvordan kan vi bygge et lovløst land?

 

I jakten på Guds rike vender noen seg til jødene i tro på at Guds rike er å satse på det geografiske landet Israel, men forhenget til den gamle pakt er revnet og det gamle tempelet er falt. Det er et nytt Jerusalem Johannes i åpenbaringen så komme ned fra himmelen.

 

Dn. Ole Gregorios

Advertisements

9 responses to “Guds rike?

  1. Velkomen som bloggar, Ole.

    Temaet du skriv om er svært viktig. I dag er Guds rike eit «ikkjetema» mens for Jesus Kristus var det hovudtemaet.

    Vi elskar å blande saman stat, embetsverk, samfunn og kyrkje til ei salig røre som ein kallar Guds rike, men som duftar av maktkorrupsjon. Og vi har lang tradisjon for denne villfarelsen – noko som den liksomsalige Augustin må ta ein del av æra for. Om ikkje eg tek heilt feil, var vel han tidleg ute med suppekoking. Med rett årsak, rett intensjon og rett autoritet, kunne for eksempel staten drive krig i Kristi namn. Oversatt til norsk: Politisk spel, voldtekt, plyndring og partering av mennesker er å følgje Jesu Kristi lære. Og slike blir kalla kristne…

    Aldri har kristne politikarar og embetsfolk forandra nasjonar…

  2. Patriarken.
    Du er usaklig kritisk mot Augustin. Læren om de to «stater» – Guds og menneskets kan brukes på ulikt sett, både på bedre og dårligere måter. Ta bare Romerkirken som eksempel. De har ført kriger i Guds navn med basis i Augustin, nå er de er forkjemper for fred i verden- også med basis i Augustin. Kultur, historisk setting og andre kontekster er avgjørende for hvordan en tekst tolkes, det gjelder både for Augusting og bibelen. Det er meningsløst å gi Augustin skylda, på samme måte som det er meningsløst å gi Bibelen skylda for krig i Guds navn. Husk at den sterkeste kritikken av Augustin kommer fra «østkirken» som du jo selv har kritisert for å «blande kortene» i forholdet mellom stat og kirke.
    Hva er forresten din løsning? Er du imot en kristen stat? Hovedpoenget må uansett være at termen «Guds rike» er et eschatologisk endetidsbegrep (noe som skal komme), slik som fr. Ole G. så fint fikk frem.

  3. fr. Johannes.
    Usaklig? Vel, jeg tror Augustin trenger all den kritikk han kan få med tanke på det han har kommet frem til med henhold til rettferdig krig, arvesynd o.l. Det at tullete læresetninger kan brukes positivt (i ettertid) rettferdiggjør ikke den negative bruken.

    Selvsagt er jeg imot tanken om en kristen stat fordi den er ubibelsk og en umulighet. Det nærmeste vi har vært er vel Kievriket på slutten av 900-tallet.

    Som du kanskje vet, ligger denne verden i det onde og har Satan til far. De rikene som er på denne jorden er dermed under Satans innflytelse og kan derfor ikke kalle seg kristne – eller kan de tjene to herrer? Jeg minner deg også om Dan. 2:44.

    Guds rike er nok ikke bare et endetidsbegrep. Guds rike er i dag i oss og blant oss. Kirken er Guds rikes ambassade i verden og vi er ambassadører. Dette er noe som snart må sige inn over oss. Og inntil det skjer, vil ikke Kirken kunne være seg selv.

    Hva er min løsning? Enkelt: Gjøre som Jesus Kristus. Burde ikke det holde eller er det for lite teologisk? 😉

  4. Når jeg sier at Guds rike er et endetidsbegrep, betyr ikke dette at Guds rike ikke er iblant oss. Vi er i endetiden, liturgien hører med til endetiden den også. Vi erfarer at vi er der – i Guds rike- selv om vi ennå er her på jorden. Men kirken må ikke forveksles med Guds rike, Kirken er et tegn på Guds rike. Staten kan aldri bli et tegn på dette rike, selv om man på ulike politiske fronter har hatt målsetninger om utopier. Staten vil gjerne erstatte kirkens funksjon, er enig i at det er et stort problem. Jeg mener at Augustins tale om de to stater (Guds/menneskets) kan motvirke en sammenblanding. Jeg er ikke dermed for toregimentslæren. Slett ikke! Og heller ikke «vestlig» arvesyndslære, for den saks skyld. Men det må være mulig å se potensiale hos kirkefaderens tanker, uten å henge seg opp i hans helt åpenbare feiltrinn.

    Spørsmål: Hva gjorde Jesus i forhold til dette mener du?

  5. Joda, jeg er selvsagt med på det du sier om at vi er i endetiden. Kirken er heller ikke Guds rike, men som eg antydet; ambassaden eller forsmaken på riket. Kirken jobber «undercover» for Guds rike.

    Jeg er også glad for å lese at vi svært langt på vei er enige i forhold til Augustin. Likevel tror jeg tvert imot at hans syn på de to stater blir/åpner for en sammenblanding – og Guds rike må for all del ikke blandes med staten på noen måte.

    Tja, en plass må det vel gå en grense for når en kirkefader bør kastes på dyngen… 😉 Og uten Augustin hadde vi kanskje unngått flere av middelaldersyndene. Tenk for eksempel hvilke følger hans private seksuelle kamper fikk for det middelalderske synet på ekteskap og det ekteskaplige samlivet.

    Men la oss snakke om Jesus Kristus: Ikke drev han politikk – tvert imot. Bør vi da drive politikk? Ikke slo han noen ihjel – tvert imot. Bør vi da slå folk ihjel? Ja, listen er lang, men man kan jo hinte om bergprekenen.

    I dag er Jesu gjerninger skrinlagte. Det er ingen i dag som lar maktposisjonene fare til fordel for Jesuslivet. Det er ingen i dag som vender det andre kinnet til. Vi er blitt for feite, late og maktkåte… Ta for eksempel den nye ekteskapsloven. Kristne står jo i kø for å hyle og skrike mot denne loven – noe som er helt meningsløst. Jeg sier: La de homofile få gifte seg alt det de vil. Kjør på!!!! Og hvorfor kan jeg si det? Jo, for utenfor kirken er det jo bare en synd; at man ikke tror på Jesus Kristus. Vi forandrer samfunnet ved å endre det nedenfra – mennesker blir «frelste» – ikke ovenfra ved å tvinge mennesker til å leve som oss. Vi har permitert Den hellige ånd og tatt jobbe selv. (Innenfor kirken er reglene selvsagt annerledes).

    Hvorfor gjorde ikke Jesus det samme mot de romerske lovene? Hvorfor marsjerte ikke han mot samtidens homofiliserte idrett eller de prostituerte? Hvorfor hadde ikke disiplene bannere med «God hates fags»?

    Nei, han var opptatt med å helbrede, gjenopprette, trøste og være sammen med de vi marsjerer mot. Men det er dette som er å bygge Guds rike – ikke å lage doktriner som skal rettferdiggjøre drap og voldtekt i Jesu Kristu navn.

  6. Som å fange Guds riker er det å samle trådene her. Floken er samfunskrisen i dag som på Augustins tid. Krisen som det i alle levende kulturer forfattes i verk om: krig vs fred, hat vs kjærlighet, straff vs barmhjertighet. Beskrivelsen av krisen, dens retning og mål gir folket identitet.

    Mennesker som tror Jesus Kristus frelsesverk som kriseløsningen blir et eget folk som med felles identitet vil danne samfunn. Med troens øye får vi glimt av Guds Rike her og nå. Men verden er ellers ikke på vei til noe jordisk lykkerike.

  7. Patriarken: Føler vi ble veldig enige nå, selv om jeg mener (som teolog) at vi også bør ha noe og si om statens lovverk. Spørsmålet er om det er mulig å argumentere for et «kristelig» lovverk på almenne premisser. Jeg tror ikke det er mulig i vår tid. Derfor er toregimentslæren til Luther ubrukelig. Sånn sett må vi begynne på et nullpunkt og forkynne istedenfor å protestere. Ole: ser frem til din neste blogpost.

  8. Gode poenger, Ole. Samfunnet i dag er skremmende og urovekkende likt samfunnet i 400-tallets Romerrike – rett før undergangen. Og kanskje kan vi si at de som velger Kristus som «kriseløsning» vil bygge samfunn og de som velger Kristus som «frelsesløsning» vil bygge Guds rike. Eller etter dagens terminologi: Kristus som kriseløsning = kamp mot ekteskapsloven. Kristus som frelsesløsning = kamp mot kjødet.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s