Herrens engler

 

Kirken tror ikke på engler! For Kirkens tro er troen på den éne Gud – Faderen, Sønnen og Ånden. Han er den magnetiske pol som fører våre liv i hans retning; vår tillit, bønn, lydighet, hengivenhet… Å tro på andre enn Ham, er å bryte det første bud: ”Du skal ikke ha andre guder enn meg”!

 

Men Kirken tror at engler finnes! Kirken tror de står for Guds trone og lovsynger, og at det er deres fellesskap vi slutter oss til når vi nå feirer gudstjeneste. Det er Kirkens tro at Guds engler omgir oss, oss til tjeneste og til hjelp. Nettopp derfor feirer Kirken alle Guds engler! Gjennom helgenene og englene viser Gud oss at vi kan tro på Ham og at vi at vi kan vente oss alt godt av Ham, slik barn kan vente seg alt godt fra sin far.

 

Den 24. oktober feirer Kirken fra gammelt av erkeengelen Rafael. Han er på sett og vis den minst kjente av erkeenglene; både Mikael og Gabriel er mer kjent enn ham. Vi leser om ham i den bibelboken som kalles Tobits bok (som hører med til de Deuterokanoniske bøkene i Skriften; og er med i den greske utgaven av Det gamle testamentet; Septuaginta).

 

Der leser vi at Rafael slår følge med Tobit – sønnen til den blinde og fromme Tobias. Med Rafaels hjelp blir Tobias seende igjen, men flere får et nytt syn for Guds makt og omsorg for menneskene. Navnet Rafael betyr derfor ”Legedom fra Gud” for han gjør helt igjen det som synd og ondskap hadde slitt i stykker.

 

I engelen Rafael ser vi Guds omsorg for alle som er underveis. I den gamle bønnen før en skal legge ut på reise, ber vi Gud: ”På fredens og lykkens vei lede oss den allmektige og barmhjertige Herre, og må erkeengelen Rafael bli sendt med oss på reisen, for at vi med fred, sundhet og glede må få vende tilbake til vårt hjem.” I tro på Guds omsorg, feirer vi også hans hellige engler!

 

 

fr. Erik Andreas

Advertisements

Kristen medkultur?

 

Etter over 300 år med kristendom i det romerske riket, gjorde keisar Julian (331-363) eit siste forsøk på å utrydde denne galileiske læra. Han gav full religionsfridom og stoppa all forfølging av dei kristne. Blant anna opna han dei heidenske templa slik at ortodokse som vart forfølgde av den proarianske regjeringa fekk amnesti der. Han visste at der ville dei snart gå i strupen på kvarandre, for “no wild beast are so hostile to men as our christian sect in general to one another”. Når ein tenkjer på at dette var Romarriket på 300-talet, er det litt av eit stempel å få. No skal det leggast til at Julian den Fråfalne ikkje lukkast i å utrydde kristendommen, og at han døydde som den siste heidenske keisaren på den romerske trona. Men sjølv om hans siste ord var “Thou hast conquered, Galilean”, hadde Julian skjøna noko som få kristne har innsett; vi taklar makt dårleg.

 

Årsaka er at den kristne vegen ikkje har rom for meir enn éin konge. Når vi sjølve siktar mot toppen, må Kristus stige til sida, og då er vegen til misbruk og dekadanse kort. Dette gjeld i den verdslege verda og dette gjeld i forsamlingane. Vi ser det også sterkare i dag enn på svært lenge. Ariel Duran sa ein gong at; “a great civilization is not conquered from without until it has destroyed itself from within”. Sitatet er høgaktuelt. Vi nærmar oss den vestlege kulturens samanbrot, men vår eigen velstand og maktarroganse ser det ikkje. Heller ikkje kyrkja ser det, men skal den vestlege kristendommen overleve, må Kongen gjeninnsetjast. Det nyttar ikkje å danse med. Vi må la Vesten feste ferdig og sove ut rusen. I mellomtida kan vi gå utanom byens larm og sitje oss ved Jakobsbrunnen. Der vil vi møte dei som blir trakka på i staden for å vere ein av dei som trakkar.

 

 

Roy-Olav

«Thank God, I’m an atheist!»

 

Det har vært en del oppmerksomhet knyttet til temaet ateisme den siste tiden. Eksempelvis R. Dawnkins og hans såkalte vitenskaplig funderte ateisme. Jeg har spurt meg selv om denne «nye» ateismen egentlig bare er de siste åndedragene til en «- isme» som er døden nær (krampetrekninger er alltid voldsomme og hysteriske). Denne ateismen hevder at verden er enhetlig, forståelig og fullt ut begripbar. Hvis det var slik, ville selvfølgelig alle oppegående mennesker vært ateister! En verden uten mysterier eier jo ikke guddommelighet, den er a-theoi, uten guder. Desto mer paradoksalt er det at man nå må velge å bli ateist, på samme på samme måte som man velger en hvilken som helst annen religion. Verden er jo blitt uoversiktlig, fragmentert og full av mystiske paradokser. De livssynsvalgene menneskene nå gjør kan man derfor ikke tilskrives en selvstendig og universell fornuft, en fornuft som alle mennesker har felles. Dermed faller ateismens fundament om hva som er rasjonelt bort, slik som alle andre fundamenter må falle i møte med mangfoldet i vår tid.

 

Ateistens overbevisning er uttrykk for en paradoksal tro. Det paradoksale er at ateisten søker Gud. Han spør hvor Gud befinner seg. Han har glemt «det umulige» – det å se Gud. Som filosofien Nietsche sa det: «Ingen kan se gud, uten å se gud dø.» (Human, all too Human). Idet ateisten forsøker å avdekke og avkle mysteriet, blir gud død for ham. Men den guden som døde, var bare hans eget gudsbegrep – som om den virkelige Gud skulle la seg fange i slike begreper! Den kristne tradisjonen snur alt på hode, vi begynner med «ordet om korset» og taler imot denne verdens visdom (Apg. 17,31). Mysteriet og åpenbaringen kommer først, deretter tanken. For å se «den usynlige Guds bilde» må vi vende oss til Kristus og bli ett i Ham. Kun da kan vi la gudene av denne verden fly, og bli virkelige «a -theoi», fri fra gudene, men bundet til Gud.   

 

fr. Johannes

Selvransakelse dagen derpå

 

Med Annen verdenskrigs overskrifter skriver Vårt Land på førstesiden idag (20.10 08) at Norsk Luthersk Misjonssamband vil bli eget trossamfunn. De fete typene er utvilsomt på sin plass. Hva vi egentlig fortelles, er at den såkalte ”lekmannslinja” legges til side som feilslått strategi gjennom åttiåtte år.  

 

Ved møtet i Calmeyergatens misjonshus i 1920 ble det avdekket sterk uenighet mellom Ole Hallesby og Ludvig Hope. Førstnevnte mente at utfordringen fra den fremvoksende liberale teologi var så alvorlig at det ble nødvendig å bryte med statskirkeordningen og danne et nytt kirkesamfunn. Hallesbys analyse kom imidlertid til kort overfor Hopes ønske om ”lekmannaslinja”, dvs. friheten til å organisere egne nattverdfeirende fellesskap innenfor statskirkeordningen. 

 

Efterhvert som kirkestriden tiltok gjennom 1920-årene, prøvde Hallesby å heve konfliktnivået ved å kalle til boykott – ikke bare av liberale prester, men også av selve ordningen med menighetsråd. Han tapte imidlertid igjen overfor Hope som mente at man heller skulle takke Gud for statskirkeordningen som gav en slik kontaktflate med folket. ”Fåren for kyrkja kjem frå dei kyrkjege”, gjør Hope gjeldende i ”Kyrkja og Guds folk” fra 1923 og skriver at en troende prest kan være en støtte fare for kristne arbeidet enn en vantro prest.

 

Det underliggende uenighet mellom de to ”høvdingene i Guds rike” gjelder altså spørsmålet om kirkeordningens betydning for troslivet. Mens Hallesby fremhevet betydningen av det konkrete, hevdet Hope at ”gudslivet står over lovparagrafer og regler”. Kirkeordningen er derfor ikke bare et adiaforon, men å ligne med et tomt skall. I 1932 faller så de famøse ord: ”Kyrkja er eit stillas me står på mens me held på byggja Jesu Kristi kyrkja.”

 

Siden 1920 har Kinamisjonen/NLM fulgt Hopes ”isolasjonslinje” fra den offisielle kirke med tilsvarende avvisning av dem som med Hallesby ville føre en ”konfrontasjonslinje” innenfor kirkeordningen.  

 

Den første selvransakelse i forhold til denne strategi var – så vidt jeg mener å huske – Carl Fr. Wisløffs overraskende kuvending i forholdet til Børre Knudsen. Jeg vet ikke i hvilken grad Wisløffs holdningsendring skyldes Knudsens evne til å sjarmere en gammel mann, men i praksis forlot Wisløff dermed Hopes syn og gikk over til Hallesbys konfliktmodell. Vårt Lands store overskrift forteller oss så at også Misjonssambandet nu gjør helt om marsj. 

 

Bruddet med fortiden innbyr til en evaluering av strategien som er blitt fulgt. Efter min forståelse måtte ”lekmannslinja” slå feil av teologiske så vel som av maktpolitiske grunner.

 

1) Teologisk hentet Hopes sitt kirkesyn fra erkeliberaleren Rudolf Sohm. Avvisning av kirkeordningens betydning for det åndelige liv var i virkeligheten ikke annet enn liberal teologi snudd på vrangen. Derved fremstod Hopes oppgjør med den liberale teologi som én form for religiøs subjektivisme i strid med en annen – en disputt mellom tvillingsøstre som ingen av dem kunne vinne.

 

2) I motsetning til Hallesby skjønte ikke Hope at den teologiske striden nettopp ble ført som en kamp i og om kirkeordningen. Teologiske meninger er selvfølgelig av største viktighet for fromhetslivet, men kirkestriden kunne ikke bli vunnet av de beste argumentene, men seire ville den part maktet å sette seg fast i Den norske kirkes offisielle organer. Som strategi i kirkekampen var Hopes isolasjonslinje derfor å ligne med en general som vil vinne krigen ved å føre troppene fra fronten til bivuakkens ro (les: bedehuset).   

 

 

Mgr. Roald Nikolai 

Mer om himmelen

 

– eller himmelen på jorda. Jeg fortsetter der jeg slapp på min forrige bloggpost (”Eg er ein gjest i verda”). Det å lengte til himmelen kan hjelpe oss til å leve et bedre liv her på jorda. Salmedikteren Brorson skriver om det i salmen ”Stå fast, min sjel, stå fast”:

 

”når himlen er oss kjær

og lys og yndig

først da blir Herrens hær

i striden myndig.”

 

Noen mener kanskje at Brorson tar for sterkt i når han kaller de troende for en hær, ”Herrens hær.” Jeg vil heller si at Brorson er realist og ser virkeligheten i øynene. Selv kjempet han bl.a. mot griskhet og begjær, drukkenskap og utroskap i datidens julefeiring, og slo et slag for ”rett fornøyelse” (”I denne søte juletid”).

 

Også vi må være realister. Når julebordene nå snart setter inn for fullt og grådigheten i kjøpefesten før jul tar overhånd, kan noen hver av oss trenge å mobilisere. Da kan vi følge oppfordringen fra Brorson:

 

”Alt hva ditt hjerte vil

fra himlen vende

må overvinnes til

den siste ende”

 

     Ingrid Maria

Gud er Gud når folket ber

 

Siste dagane har eg vore på Island-tur med folkehøgskule-elevar. I heile Islands historie står kyrkja sentralt, og når vi har besøkt historiske sentra med tilhøyrande kyrkjer, har eit trekk prega guiden sine orienteringar kvar gong:

 

I katolsk tid var det gudsteneste mange gongar for dag i denne kyrkja, men seinare har det i beste fall vore kvar søndag. Frå skulebygninga på Skålholt gjekk det tunnell over til kyrkja så elevane kunne følgje tidebønene i all slags ver. I dag har presten her tre kyrkjer å besøke, så det vert ikkje gudsteneste kvar søndag heller.

 

”Mitt hus skal vere eit bønehus” seier Jesus. Og til katolsk kristenpraksis høyrer det å bruke kyrkjene sine som bedehus. I våre dagar lever bedehusa opp til namnet sitt berre ein gong imellom, og kyrkjene er stengde også i vårt land i vekesvis.

 

Denne bloggen vil vere talerøyr for parolen at i kvar heim skal vere ein fast bønestad og at kvar kyrkje skal vere i dagleg bruk som bedehus. Det er lov å innrette seg praktisk, og ikkje alle har ein timeplan som tillet fullt klosterprogram med tidebøner. Men alle stader der det fins kristne menneske, må det vere tid og stad til bøn. Om ikkje menneska lenger tener Gud i tilbeding og lovsong, sluttar Gud å vere Gud. Han sluttar å vere Faderen når vi ikkje ventar at det er frå Han daglegvarene kjem. Han sluttar å vere Sonen når vi ikkje ventar at det er frå Han hjelpa kjem. Og Han sluttar å vere Heilaganden når vi ikkje ventar at det er frå Han kunnskapane kjem. Når folket ikkje lenger tener Han i den daglege liturgien, hentar dei seg andre gudar.

 

 

fr. Ottar Mikael

”Iført med Kraft af det Høye”

 

Ovenstående er et sitat fra Hans Nielsen Hauges skildring av sitt åndelige gjennombrudd i 1796. Ordene er blitt brukt i forbindelse med debatten i Dagen vedrørende predikanten Todd Bentley og hans ”Lakelandvekkelse”.

 

Bentley gjør tilsynelatende krav på kunne dokumentere Åndens nærvær i sine møter ved å utføre ekstatiske tegnhandlinger. Den mest selsomme er evnen til å helbrede kreftsyke ved å slå dem med knyttneven på sykdomsstedet. Til tross for dette eiendommelige utgangspunkt har debatten omkring Bentley foranlediget en interessant dialog i avisen, idet diskusjonen fort ble til en bredt anlagt samtale om åndsdåp og nådegaver i et luthersk perspektiv. Sitatet fra Hauge presiser den saklige problematikken: Hvordan virker Ånden iblant oss i dag?

 

Mens et ”roseniansk” parti har understreket nåden som Guds velvilje mot synderen formidlet som Bibelens lære om forsoningen, vil en ”haugiansk” fløy betone nådegavene i den troendes liv. Kanskje kunne man tilspisse motsetningen som et spørsmål om nåden er ”festet” i Guds eller i menneskets hjerte. Selvfølgelig vil begge standpunkt i et pastoralt perspektiv kunne forenes som gjensidig komplementære.

 

I luthersk fromhetsliv har ikke desto mindre Langfredagens budskap om forsoningen kommet til å overskygge Pinsedagens vidnesbyrd om Ånden og det nye liv. Den karismatiske vekkelse må forståes som en reaksjon på denne ensidighet.

 

I vår tradisjon blir krismeringen nettopp forstått som Pinsedagens komme til den enkelte. Tilegnelsen av kraften fra det høye skjer som en salving, idet Åndens syv gaver nedbes over konfirmanten. At nådegavene meddeles gjennom en sakramental handling utført i menighetens fellesskap, kan virke lite ”karismatisk”. Første korintierbrevets tolvte kapitel lar oss imidlertid se den ekklesiologiske sammenheng mellom Ånden, nådegavene, dåpen og nattverden: Sakramentene er gitt til kirken for å styrke den enkeltes trosliv, mens nådegavene skjenkes den enkelte til tjenesten i det kirkelige fellesskap.

 

På denne måte er Ånden de troendes livskilde også i dag. Sant nok var Åndens gave på Pinsedag en engangshendelse i frelseshistorien, men Ånden virker fortsatt i Guds kirke med sin livgivende kraft. Kort sagt: Åndens nærvær var ikke bare en gave, men også som et stadig givende.

 

Da jeg leste om Lakelandsvekkelsen, slo det meg at de ekstatiske utbruddene kunne forstås som en grotesk parodi på krismeringshandlingen. Forbindelsen fremkommer ved at oljen som konfirmanten salves med, kalles ”gledens olje” – på latin ”oléo exsultationis.”  Exsultatio dekker leksikalsk ordene ”glede”, ”fred”, ”frimodighet”.  Etymologisk betyr verbalformen opprinnelig ”å hoppe”, slik vi har det i uttrykket salto mortale.

 

Oldkirkens erfaring med krismeringen var altså at handlingen gjorde konfirmanten hoppende glad – i betydningen ”fortumlet av glede”. For å iføres kraft fra det høye slipper vi altså å ty til gjøgleriske effekter. Ånden fra Pinsedag er oss gitt i kirkens sakramentale liv. På denne måte er Ånden vår kilde til glede og fred, men også til frimodighet.

 

Til slutt et lite personlig vidnesbyrd, som det gjerne heter: Da jeg ble krismert for snart ti år siden, erfarte jeg fortumlingen – en slags en dansende glede som fulgte meg i flere minutter. Til hans egen overraskelse gjorde denne på mer enn én måte ”rystende” erfaring en bebrillet skrivebordsteolog til karismatiker. Tydeligvis er betegnelsen ”oléo exsultationis” ikke fremkommet ved en tilfeldighet.   

 

 

Mgr. Roald Nikolai