”Iført med Kraft af det Høye”

 

Ovenstående er et sitat fra Hans Nielsen Hauges skildring av sitt åndelige gjennombrudd i 1796. Ordene er blitt brukt i forbindelse med debatten i Dagen vedrørende predikanten Todd Bentley og hans ”Lakelandvekkelse”.

 

Bentley gjør tilsynelatende krav på kunne dokumentere Åndens nærvær i sine møter ved å utføre ekstatiske tegnhandlinger. Den mest selsomme er evnen til å helbrede kreftsyke ved å slå dem med knyttneven på sykdomsstedet. Til tross for dette eiendommelige utgangspunkt har debatten omkring Bentley foranlediget en interessant dialog i avisen, idet diskusjonen fort ble til en bredt anlagt samtale om åndsdåp og nådegaver i et luthersk perspektiv. Sitatet fra Hauge presiser den saklige problematikken: Hvordan virker Ånden iblant oss i dag?

 

Mens et ”roseniansk” parti har understreket nåden som Guds velvilje mot synderen formidlet som Bibelens lære om forsoningen, vil en ”haugiansk” fløy betone nådegavene i den troendes liv. Kanskje kunne man tilspisse motsetningen som et spørsmål om nåden er ”festet” i Guds eller i menneskets hjerte. Selvfølgelig vil begge standpunkt i et pastoralt perspektiv kunne forenes som gjensidig komplementære.

 

I luthersk fromhetsliv har ikke desto mindre Langfredagens budskap om forsoningen kommet til å overskygge Pinsedagens vidnesbyrd om Ånden og det nye liv. Den karismatiske vekkelse må forståes som en reaksjon på denne ensidighet.

 

I vår tradisjon blir krismeringen nettopp forstått som Pinsedagens komme til den enkelte. Tilegnelsen av kraften fra det høye skjer som en salving, idet Åndens syv gaver nedbes over konfirmanten. At nådegavene meddeles gjennom en sakramental handling utført i menighetens fellesskap, kan virke lite ”karismatisk”. Første korintierbrevets tolvte kapitel lar oss imidlertid se den ekklesiologiske sammenheng mellom Ånden, nådegavene, dåpen og nattverden: Sakramentene er gitt til kirken for å styrke den enkeltes trosliv, mens nådegavene skjenkes den enkelte til tjenesten i det kirkelige fellesskap.

 

På denne måte er Ånden de troendes livskilde også i dag. Sant nok var Åndens gave på Pinsedag en engangshendelse i frelseshistorien, men Ånden virker fortsatt i Guds kirke med sin livgivende kraft. Kort sagt: Åndens nærvær var ikke bare en gave, men også som et stadig givende.

 

Da jeg leste om Lakelandsvekkelsen, slo det meg at de ekstatiske utbruddene kunne forstås som en grotesk parodi på krismeringshandlingen. Forbindelsen fremkommer ved at oljen som konfirmanten salves med, kalles ”gledens olje” – på latin ”oléo exsultationis.”  Exsultatio dekker leksikalsk ordene ”glede”, ”fred”, ”frimodighet”.  Etymologisk betyr verbalformen opprinnelig ”å hoppe”, slik vi har det i uttrykket salto mortale.

 

Oldkirkens erfaring med krismeringen var altså at handlingen gjorde konfirmanten hoppende glad – i betydningen ”fortumlet av glede”. For å iføres kraft fra det høye slipper vi altså å ty til gjøgleriske effekter. Ånden fra Pinsedag er oss gitt i kirkens sakramentale liv. På denne måte er Ånden vår kilde til glede og fred, men også til frimodighet.

 

Til slutt et lite personlig vidnesbyrd, som det gjerne heter: Da jeg ble krismert for snart ti år siden, erfarte jeg fortumlingen – en slags en dansende glede som fulgte meg i flere minutter. Til hans egen overraskelse gjorde denne på mer enn én måte ”rystende” erfaring en bebrillet skrivebordsteolog til karismatiker. Tydeligvis er betegnelsen ”oléo exsultationis” ikke fremkommet ved en tilfeldighet.   

 

 

Mgr. Roald Nikolai

Advertisements

2 responses to “”Iført med Kraft af det Høye”

  1. Ja, dette har jeg hatt mistanke om lenge – at du egentlig er en av disse karismatikerne 😉

    Slik du formulerer teksten, er den karismatiske vekkelsen absolutt berettiget. Både som motreaksjon på luthersk sneversynthet og som en vekker til krismerte tradisjonalister, har den en rolle å spille.

    Det er vel innlysende at man trenger en sterkere bevisstgjørelse om hva man får i konfirmasjonen. Slikt bør jo skape en endring i menneskers liv – noe jeg egentlig ser svært lite av.

  2. Nå tror jeg ikke man skal overdrive hvor knyttet Hauge var til lutheranismen.

    Tvertimot ble jo den offisielle kirke omtalt som «satans synagoge», og Hauge var også sterkt inspirert av både wesleyanismen, og de herrnhutiske brødremenighetene. (en god stund vurderte han faktisk å danne kristne kommuniteter)

    Det bør også heves over enhver tvil at Hauges syn på åndsdåp (som han prekte mye, og klart) sto i klar tradisjon med datidens hellighetsbevegelse hvor Hauge både la vekt på viktigheten av åndsdåpen, og åndsdåpen som en adskilt opplevelse fra frelsen.

    På mange måter er Hauges syn på åndsdåp nesten totalt sammenfallende med det pentakostale med unntak av at det pentekostale synet ofte legger spessiell vekt på tungetale som inngangsport.

    Så jeg tror på mange måter at fordi historien om Hauge i stor grad er skrevet av lutheranere, og han levde i en luthersk samtid er han tilskrevet litt for mye lutherske holdninger i forhold til virkeligheten hvor han nok også til en grad sto i anabaptistiske, og metodistiske\wesleyanske røtter i tillegg.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s