Abbed Klaus Schlapps og biskop Roald.

Han fortel at alt for 2 og eit halvt år sidan vitja han klosteret saman med fader Ottar Myrseth.
- Me skjønte fort at dette klosteret var i naud og ville derfor stilla opp for å hjelpa. Sidan har det handla om å få til ein avtale som kan fungere i praksis. Me kan ikkje berre ha eit kloster forbunde med oss i “luftlinje”. Me må også vera der for å hjelpa til med å byggja opp eitt miljø. Vår sjølvforståing er at me skal tene som fødselshjelparar, seier biskopen.

Formelt startar arbeidet opp i april i år, men alt no har 20 personar skriftleg meldt seg inn for å stifte ei forsamling. Frå klosteret er det tre prestar som har signalisert sin overgang, i tillegg til prestar frå den tyske gamalkatolske kyrkja. Planen er at dei 20 etter kvart vil få ein eigen kyrkjelyd i München. Etter kvart som arbeidet står på eigne bein vil kyrkja få namnet “Christkatolische Kirche in Deutschland”. Mellombels heiter det “Administratur der Nordisch-Katholischen Kirche in Deutschland”.

Sidan prestane alt er ordinerte som gamalkatolske prestar er det ikkje noko behov for reordinasjon, men berre ein såkalla inkardinasjon.
- Det tyder at dei må anerkjenna læredokumenta våre skriftleg – Scranton-erklæringa og Road to Unity – samt avleggja ein eid som svarer til våre ordinasjonslovnader, forklarer biskopen.

Ifølgje biskopen er klosteret eit godt døme på situasjonen for fleire kyrkjer i Europa. DNKK og Scranton-unionen prøver å vera eit fast haldepunkt i eit kaotisk klima.
- Den opprinnelege gamalkatolske kyrkja er i indre oppløysing, og lutherdommen er blitt noko heilt anna. I denne situasjonen er det fleire som er på utkikk etter ein ny samanheng. Den stabiliteten som Scranton-unionen representerer er difor et interessant alternativ for dei som søkjer ein ny heim, avsluttar biskop Flemestad.

Fleire bilete kan sjåast på klosteret si heimeside.

Etter messa i dag fekk me igjen oppleva dei nære banda mellom oss – ein familie hadde opplevt eit dødsfall, og fortalde om det som var trist, men også om kor godt det var å få overgi han i Jesu hender. Kor godt det er å få vera katolikkar i ei slik stund; der tidebønene ein ber kvar kveld gjev endå djupare meining i møte med det evige perspektivet som ligg framfor eit dødsleie. Kor godt det er å få be for avdøde under Gudstenesta. «Skjenk ham en bolig i lyset og gi ham evig glede.» (Basilios-liturgien)

Å vaka, synga og be for han som snart skulle forfremmast til herlegdommen. I Morgenbladet denne veka har eit ektepar som driv ein sjukeheim i Bergen, Bettina og Stein Husebø, skrive ein kronikk om korleis samfunnet har gjort døden til noko som skal gøymast unna – og ikkje snakkast om. Dei oppmodar oss til å tenkja på det fine ved å la dei som er gamle få lov å døy heime – når det går an – omslutta av sine kjære, i staden for einsam på ein sjukeheim.

Meir enn 80 prosent av alle nordmenn døyr på institusjon, noko som er det høgaste talet i verda, skriv dei. Eg unnar alle å lesa kronikken deira. Eg trur me i Den nordisk-katolske kyrkja verkeleg har noko å bidra med på dette området. Er det noko samfunnet vårt er redde for er det vel alt som smakar av alderdom og død. Men Jesus har teke bort vår frykt for døden, og gjeve oss vona om evig liv. Som kyrkja alltid har gjort kan me få tenkja på ein dødsdag som ein himmelsk fødselsdag.

Øystein Lid (teksten er publisert i samråd med familien).

Begrepet «verdi» er opprinnelig et låneord hentet fra tysk idealisme. De store samfunnsendringene i datiden syntes å løsrive individet fra alle forpliktende normer og tradisjoner. I denne situasjon skulle forestillingen om en «sentralverdi» tjene som basis for livsførselen ved å forene etiske forpliktelser med opplevelser av skjønnhet i en meningsgivende orden. Den første store kritiker av prosjektet var Nietzsche som gjorde gjeldende at ropet på «verdier» kun er trylleri med ord, et æreløst forsøk på å bedrive teologi uten Gud. Senere anførte Max Weber at verditenkningen ikke kan underbygge en omforenet etikk. «Verdiene» samler ikke, ettersom det å ta parti for bestemte verdier som regel betyr å ta parti mot andre. Verdikonfliktene i dagens pluralistiske samfunn har bekreftet dette til overmål. Samfunnet er ikke et verdifellesskap, men består av interessesammenslutninger hvor rivaliserende individer søker sammen utfra nyttehensyn eller egeninteresse.

Livssyns- og livsstilskonfliktene i dagens pluralistiske samfunn har gjort begrepet «menneskerettigheter» til feltrop. Forestillingen er hentet fra Opplysningstidens forsøk på å grunnlegge en sekulær moral, men fikk etter krigens herjinger fornyet aktualitet i arbeidet med å sikre menneskeverdet mot totalitære ideologier. I vår kulturelle kontekst er imidlertid perspektivet annerledes, idet rettighetstenkningen tjener til å beskytte mot diskriminering samtidig som ulike frihetsidealer opphøyes til menneskerettigheter, f.eks. retten til seksuell utfoldelse. Kort sagt, retten til selvrealisering er opphøyd til en verdi av universell gyldighet.

Derved er man kommet tilbake til Webers problematisering av verdibegrepet. I konfliktsituasjoner hvor den enes rett står opp mot den annens, blir spørsmålet hvilke interessegrupper som har mest rett til å få sine rettigheter innfridd. I praksis avgjøres dette av hvem som disponerer mest politisk innflytelse. Samtidig fremstår de ikke-favoriserte gruppers standpunkt som etisk mindreverdig, idet de avviser og derved krenker de rådendes rettigheter. Individfokuseringen og fraværet av forpliktende gjensidighet får til følge at rettighetstenkningen ikke makter å fungere som samlende verdi i samfunnet.

En annen sak at begreper som «verdier» og «rettigheter» heller ikke evner å uttrykke egenarten i kristen etikk. Retten til selvutfoldelse er ingen kristen dyd. Den kristne nestekjærlighet er ikke et produkt av et sekulært samfunns politiske prosesser, men hviler i Guds bud. Veien til nesten kan derfor ikke løsrives fra gudsrelasjonen (Matt 22:37ff).

Biskop Roald Nikolai Flemestad. Innlegget stod også på trykk i Dagen torsdag 19. januar i spalten “Kulturnotat”.

Kunstnar, forfattar og aktiv kommentator her på Den nordisk-katolske bloggen, Magne V. Kristiansen, har laga denne filmen. Kristiansen kallar seg ein “protestant på veg mot aust” og er ein god ven av Den nordisk-katolske kyrkja.

I kloster og kyrkjer framførte dei barnemesse med rollespel der dei yngste hadde makta og dei vaksne måtte lyde.

Elles var opphavet til barnemesse ingen fest. Kong Herodes’ jakt på gutane i Betlehemstraktene, «martyrane sine blomster», er tornene som omgir det yndige Jesusbarnet. Juleglede glir over i kristtorn når evangelium vert martyrium.

Verda gjekk av hengslene, men Jesusbarnet innleidde barnet sin tidsalder. Ny målestokk for stort og lite er at Gud elskar å vere barn og Gud elskar barn.

Juleevangeliets Maria forstod det fyrst. Kjærleiken til barnet dreiv henne på flukt, på leit, til gråt og botnlaus fortviling. Fordi ho elska Barnet. Frå Betlehem av vert det sett ei grense mellom dei som elskar makt og dei som elskar barn.

Stormenn støytte han ned frå trona
men lyfte dei låge opp.
Han metta dei svoltne med gode gåver,
men sende dei rike tomhendte bort.

Slike juletrefestar er superaktuelle idag: Når barn, unge, sjuke, eldre, innvandrarar, einsame, fengsla, svoltne ikkje gler seg til jul. Når prestar som forkynner at Jesus elskar alle barna, viser at dei berre elskar seg sjølvce. Når Alvdal-sak og Belgia-saker vert rulla opp med fælslege detaljar. Når Nina Karin Monsen avslører barnemarknaden i vårt samfunn.

Ny ekteskapslov opnar for likekjønna ekteskap og behov for surrogatmødre. Ny bioteknologilov gjer egg og sæd, og dermed born, til frie varer. Dette er ein kamp som stikk djupare enn til lovene: Kampen om borna sitt menneskeverd. Vaksne si grenselause egoisme og nye teknologiske landevinningar dreg same veg.

Nina Karin Monsen har samanlikna med slavemarknad i USA. Det var ikkje marknads-analyser, men menneskeverd-kamp som oppheva slaveriet. Det er sameleis med våre dagars barnemarknad.

Gud lyttar idag etter små sukk og stille gråt frå Jesu minste syskjen. Han ser etter store menneske som byter ut materialismen, produktiviteten og sjølråderetten sin reknemåte med Barnet si tidsrekning.

Fr. Ottar Mikael Myrseth, i St. Justin martyr misjon, Ålesund. Teksten står også på trykk i Dagen under spalta “I Fokus”, 28. desember.

Har du fått deg julevaksinen i år? Vet du kanskje ikke hva julevaksinen består av? Det skal jeg forklare kort nedenfor:

For å få en god vaksine mot en sann kristen julefeiring, må man begynne oppladningen tidlig. Det er viktig å ikke vente på noe, men heller gjøre det som setter deg i den riktige stemingen med en gang. Siden  det er jul bare en gang i året, er det viktig å få en så sterk vaksine som mulig. Slik kan vaksinen vare et helt år, frem til neste jul.

Begynn gjerne med altfor mye julemat alfor tidlig. Best effekt får man hvis man inntar julematen på julebord sammen med berusede kolleger. Da er det også en mulighet for at vaksinen blandes med dårlig moral, noe som gjør den ekstra virkningsfull. En sløvet samvittighet gjør nemlig at du lettere tar opp overfladisk åndelighet, en sentral ingrediens i vaksinen.

For å oppnå full immunitet mot julens egentlige innhold er det viktig med åndelige innslag som ikke slår deg ut, men som skaper den riktige stemingen. I denne sammenhengen gir det å høre på julemusikk en god effekt.  Ikke ta for stor dose av dette, da det kan gi vaksinen motsatt virkning! Tradisjonelle julesanger må brukes med større forsiktighet enn nyere julemusikk (fordi nyere julemusikk ofte er bedre tilpasset vaksinens vikningsområde). I visse tilfeller har man sett pasienter få en såkalt «omvendelse» ved for store mengder av tradisjonelle julesanger. Vær derfor varsom ved vedvarende inntak av dette. I tillegg kan julepynt også benyttes, for å få en sterkere virkning av vaksinen. Gjerne syvarmede elektriske lysestaker og julestjerner av ulike slag. Alt dette virker meget godt.

Hvis du kjenner at vaksinen ikke fungerer som den skal ved at du blir redd og for skjelvinger hver gang du ser eller hører om Jesusbarnet, så anbefales det å bytte ut Jesus med den såkalte «Nissen» eller et annet preparat som gir samme stemningen uten fare for «omvendelse».

Gjør det som er foreskrevet ovenfor, kan du trygt gå til julegudstjeneste i en kirke nær deg uten å være redd for at det såkalte «budskapet» skal forandre på livet ditt! Effekten er godt synlig i befolkningen; 90% av de som besøker kirken i julen, klarer seg helt fint uten kirkebesøk resten av året. Dette er et bevis for at ingredienser som «overfladisk åndelighet», «fråtsing» og «julestemning» virker godt. Hvis du har mulighet til å besøke en såkalt «inkluderende» og «åpen» kirke, så gjør for all del det. Slike kirker er ikke forbundet med noen fare overhode for «omvendelse».  De aller aller fleste som tar vaksinen  klarer helt fint ett kirkebesøk, og føler ikke et altfor stort ubehag så lenge de holder seg borte fra kirkelig smittefare resten av året.

Lykke til og God jul!

Ps: Om du allerede er smittet, oppsøk en kirke av den tradisjonelle sorten for ytterlige informasjon.

Felles for antikkens religioner var at de tjente som veivisere for jordbruket ved å angi månefaser og solhverv. Slik oppførte den julianske kalender fra år 47 f. Kr. den 25. desember som dato for vintersolhverv. Vel tre hundre år senere, i år 274, erklærte så keiser Aurelian den 25. desember som festdag til ære for «den ubeseirede sol».

Påstanden er da at de kristne skal ha kopiert denne solfesten ved å gjøre den til en fest for Kristi fødsel. Det første motargument er av psykologisk art. På denne tid var de kristne en forfulgt minoritet, og det er derfor vanskelig å tenke seg at de ville imitere en hedensk fest. Rimeligere er det at den antikristne Aurelian ville instituere et hedensk alternativ til den kristne feiringen. En annen innvending er at de kristne i Nord-Afrika allerede feiret vintersolhverv som en Kristusfest i lys av profetien i Malaki 4:2 om «rettferdighetens sol». Selv om feiringen var lagt til vintersolhverv, var denne festen ikke syklisk, men eskjatologisk begrunnet, idet den minnet om at Kristus skal komme for å gi «legedom», dvs. frelse for sitt folk.

Allerede rundt år 200 hadde presten Hippolyt i Roma omtalt den 25. desember som Jesu fødseldag. Videre begynner kirkeåret i den første romerske liturgiske kalender fra år 336 med feiringen av Kristi fødselsfest på denne dag. Derimot feiret den greske kristenhet 6. januar, Åpenbaringsdagen, som Kristi fødselsfest, idet solhverv ble datert annerledes. Denne forskjell er begrunnet i en avvikende datering av vintersolhverv og fordrer en forklaring.

Utgangspunktet for dateringen er i begge tilfelle en for oss fremmed jødisk forestilling om at en profet skal komme til å dø i samme måned som han ble unnfanget. Tilsvarende mente man at Jesu død og hans unnfangelse også måtte sammenfalle. Hvis Jesus døde på fredag før påskeaften (den 14. Nisan) er den sannsynlige dato enten 7. april i år 30 eller 3. april i år 33 – og hvis unnfangelsen fant sted på samme dato – måtte Jesu fødsel nødvendigvis følge ni måneder senere. Kort sagt, ettersom Jesu død og unnfangelse fant sted ved vårjevndøgn, fødte Maria ved vintersolhverv.

Men i takt med at oldkirken adskiltes fra jødedommen, oppgav man også den jødiske kalender og regnet tiden i solfaser. Dette førte imidlertid til ulik utregning i den latinske og greske kristenhet, idet Langfredag ifølge den greske kalender falt på 6. april, mens den latinske daterte Jesu død til 25. mars. Derved ble også unnfangelsen ulikt datert og tilsvarende måtte Jesu fødseldag som i en greske kristenhet var 6. januar, falle på den 25. desember i den latinske kalender. Denne spekulasjon er altså ingen historisk datering, men den viser at Jesu fødselsfest ikke er av hedensk opprinnelse.

Biskop Roald Nikolai Flemestad. Teksten er også publisert i Dagen, 15. desember, under spalten Kulturnotat.

Les heile teksten frå biskop Roald Nikolai her, eller sjå sida hjå New Directions her. Etter kvart skal teksten også leggjast ut på nettsida vår.

Øystein Lid

Den inverte Sigurd aner at det er et liv utenfor seg selv, og på leting ut av sitt innelukkede liv, kjemper Sigurd fryktesløs i nedlegging av bytter og tilkjemping av gull.  På sin vei til makt og rikdom dreper Sigurd draken Fåvne og vinner gullet.

Sigurd Fåvnesbanes vekst har vært teknisk og livløst, og Faavensabane leter videre gjennom ild og flammer og kommer til en fjerntliggende borg bak vegger av skjold på toppen av fjellet Hindarfjall.  Her i dette innelukkede leie sover Valkyrien Brynhild i full rustning. Sigurd Fåvnesbane åpner opp Brynhild ved å fjerne hennes hjelm og kutte av hennes ringbrynje, og da fylles Sigurd og Brynhild av kjærlighet.

Til sin ubeskyttede Valkyrie Brynhild overgir Sigurd Fåvnesbane all sin kraft. I ekteskaplig elskovs sakrament dør Fåvnesbane og valkyrien fra sitt tekniske jeg, men fra denne ”lille død” våkner Sigurd og Brunhild opp i fruktbar enhet.

Oppsummeringen av denne norrøne kulturen vår, står i det oppdragende eddadiktet Helreið Brynhildar (Brynhild på helferd). Brynhild har kastet seg på Sigurds gravbål og på sin siste reise til Hel møter hun sapphisten Gygra fra jotunætten. Gygra er anklagende til at valkyrien Brynhild har egget menn til ekteskapelig potens. Som tilsvar synger Brynhild et konsentrat av sin livsvisdom.

«I alder og æve

vil ætter fødast

til sut og saknad

og strevsamt yrke.

Men saman svive

og skiljast aldri

skal Sigurds og eg.

Søkk no, gyger!»