- og JA til skjønnheten!

Gjenkjennelig og forståelig,(tolkbart?): hvis det skulle være et argument mot det abstrakte maleriet, måtte vi samtidig slå fast at ideer ikke kunne gjenkjennes og fortolkes.

Jeg tenker at hovedgrunnen til at den abstrakte formen i kunsten dukket opp engang på begynnelsen av 19-tallet, var at premissene endret seg. Fotoet var oppdaget og tatt i bruk, og det gjorde at Maleriet måtte redefinere seg selv.
Erkjennelsen av at “virkeligheten” ikke kunne gjenskapes på et lerret,(det er mer enn nok å nevne dimensjonaliteten) måtte føre til frihet. Hva er maleriet? Det er farger, linjer, stofflighet og struktur. Avgrensning? Det meste i de moderne “ismene” i Maleriets historie er en forskning på hva som er mulig innenfor premissene mediet setter. Og selvfølgelig et forsøk på å bidra til “mening”. Eller skjønnhet….

Et bilde vil alltid være en illusjon, altså en slags magi. For det er magisk med det tomme lerretet og de abstrakte formene. En abstrakt form, en skygge kanskje, er fortsatt i fri flyt, inntil en ny abstrakt form legges til, en lysform kanskje, kombineres med den første og som ved et trylleslag oppstår en mening og en gjenkjenning og vi mener å ha forstått. Vi aner et budskap, en ide. Men vi fortstår ikke ornamentikk og dekor, vi gleder oss over den, skjønnheten i rytme og mønster. Naturen er full av alt det der. Mimingen er en del av prosessen, handverket, den utrolige tilfredsstillelsen å skape en illusjon, den abstrakte kampen for at bildet skal henge sammen formelt og til sist den voksende refleksjonen over hvorfor jeg stanset akkurat ved dette motivet. Jeg klipper inn en refleksjon jeg hadde i en kunstkatalog for et par år siden:

“Sommeren og sola hilser på. Alt blir blått. I Ervika ruller havet inn, som en blågrønn melodi. Kunst og musikk hører liksom sammen. De lange, late dønningene reiser seg på grunna og skifter farge fra blågrønn til okerbrun lengst inne. Skumringer og skumstriper lager fine dekorasjoner og abstrakte mønstre hver gang bølgen mister balansen og deiser framover.
Sommeren varer så kort her i Norden, ikke én dag en gang om en bor ved Stad. Skulle solen skinne to dager på rad vil folk her ute si «litt av ein sommar» uten ironi i stemmen. Nåja, det er vel litt overdrevet kanskje. Det har hendt jeg har ligget i havet med badetemperaturer over atten grader og nydt det. Men gråværet kommer, vær du sikker. Det siger inn og himmelens farge og lys tar kommandoen på resten av fargene med den største selvfølgelighet. Da forsvinner de store skyggeformene, nå ser vi nye sider ved landskapet der bak. Før på dagen da lyset trengte dypt ned i vannet ble det hentet opp farger fra bunnen, nå lukkes dette tittehullet, nå ser vi bare den ytre virkelighet, men vet at under alt dette blygrå, finnes en annen verden.

«Det virkelige», hva er det? Kanskje hinnen mellom det jordiske og det evige er like tynn, som vannhinnen på havet? Bak vår begrensede, timelige virkelighet, finnes en dypere, åndelig virkelighet som i gitte øyeblikk vil tre like naturlig fram, som når lyset gjennomstråler havet og havets hemmeligheter åpenbares.”

For de som er nygjerrige:
http://www.adfontes.no/Utstillinger/Utstilling%20Selje/Utstillingskatalog.pdf

Hva ser jeg når jeg ser ‘Mona Lisa’..ser jeg den revolusjonerende claire obscure teknikken, i de myke udefinerte overgangene det vage som kan være et smil ..eller ser jeg de konkurrerende bakgrunnene som gir henne noe av mystikken, eller ser jeg henne som et tømt tegn som er fylt med et nytt innhold? ( bak glass, Been there done that, bilder av folk som tar bilde av bildet., shoppingbager som henger på armen til en Hollybimbo…)Det som er helt sikkert, er at jeg ikke ser Lisa del Gioconda..

Væren. Væren er absolutt tilstedeværelse..og det er refleksjon/ fortolkning av denne tilstedeværelsen. Begge disse livsområdene skal god kunst fange…tenker jeg da…

Det er ellers en trist effekt av “kunst for kunstens skyld” at den blir så selvreflekterende/ introvert. Og at vi har så dårlig opplæring i hvordan vi skal forstå den..Dette i tillegg til at det er vanskelig å finne objektive kriterier for hva som er godt og dårlig gjør situajonen komplisert.
Uansett må det viktigste være at det ikke bare er tungetale det som blir “sagt” i bilder og tekster..at det har kommunikative potensialer..at det ikke bare bygger opp den som uttrykker seg??

( jeg har en klar følelse av at dette begynner å nærme seg tungetale…)

Jeg er enig med deg inger lill at vår sansing av virkeligheten helt sikkert opererer på mange plan som går forbi det jordiske, synlige. Hvis jeg forsto siste avsnitt rett??

Jeg tror jeg kan poengtere ting som kan gi en slagside mot det jordiske, og det synliggjør en problemstilling i vår tro som kan være litt forvirrende:

Vi oppfordres til å søke det himmelske, det som er der oppe. Vi advares mot sansligheten og heller ikke elske verden.
Samtidig nærer jeg en dyp kjærlighet til alt det skapte som noe godt, kirkefedrene gikk hardt i mot det dualistiske heresien som opphøyde det åndelige og forraktet det kroppslige. Samtidig er kroppen død uten ånd. Jeg venter det nye Jerusalem som skal stige NED, arven er gjemt i himmelen (derfor står min hu til det som er der oppe), men vi er arvinger til jorden og ser fram til den dagen skaperverket skal bryte ut i jubel.

For min del er ikke dette noen avklaret formel som en gang for alle senker ro over sjelen, tvert om, det er veldig mye bevegelse og kraft i det.

Vil gjerne høre mer om virkelighetene

Dermed ønsker jeg ikke legge opp til forrakt for det abstrakte, ei heller kritisere andres kunstsyn eller smak. Det kan være veldig godt å se et abstrakt bilde som har fanget essensen av naturen rundt oss, på en måte gir det oss en sannere opplevelse av naturen enn romantiske skigarder, bare det abstraherte tar utgangspunkt i troskap mot det vi VIRKELIG ser.

Og her glipper det ofte for “middelmådigheten.” Kunsteren har ikke våget å stole på øyet, men tvinger sin opplevelse inn i en slags konform vanetenkning og fornekter egentlig virkeligheten og det naturlige. Christian Krohg klaget en gang over publikums kritikk – de rynket øyebrynet fordi skyggen under haken hadde feil farge. Men Krohg sa – det var slik jeg så den.

Et stikkord i din kommentar er – virkelighet. Hvor ofte har vi ikke fått visket Platon i øret: Det du sanser er ikke virkelig. Veien til å tro på “Demiurgen” er ikke lang.

Det skjer noe merkelig i skapingsprosessen. Alt starter jo i tanken og i det åndelige.

En jobber med de formelle elementer i flaten, ennå er alt bare som du sier – lerret og farge og navnløse former. De navnløse former settes så gradvis sammen – den indre mening begynner å få ytre mening. Ved et punkt kan vi si – det er ikke lenger “bare” farge – plutselig kjenner jeg meg gjenkjent i min kroppslig erfaring.

Eller jeg gripes av en skjønnhet i landskapet. Ennå kan det abstrakte innhold være skjult, ennå finnes ingen høystemte visjoner, bare jord og stein og luft, men en driver på trottig trofast mot det skapte og sakte faller ting på plass og en sier – jo selvfølgelig, det stemmr jo, der er det gyldne snitt, der er forsvinningspunket osv. Det er som dogme og erfaring byr hverandre opp til dans.

Og gåter over alle gåter – jord forblir jord, ånd forblir ånd, men de kan ikke la vær å elske hverandre.

Se Guds bolig er hos menneskene!