Noen i min bekjentskapskrets har gjort militær tjeneste i Afghanistan. De jeg har snakket med har opplevd denne tjenesten som meningsfull og viktig. Dette til tross for at et stort antall norske mennesker til stadighet rykker ut og beklager deres innsats. “Hvorfor ser ikke flere galskapen i å sende soldater til Afghanistan?” sier Terje Angelshaug i Bergens Tidende, ifølge www.vl.no (30.06). Reaksjonene mot norsk deltagelse i krigen i Afghanistan når selvfølgelig nye høyder når soldater blir drept. Først da kommer krigens meningsløshet virkelig nær.
Uten å ta politisk parti: Man må for det første kunne spørre om ikke det er noe meget usmakelig å nøre opp under folks misnøye med krig nettopp når noen har blitt drept. Hvis det er krig blir noen drept, det er krigens vesen. Disse reaksjonene er forståelige, men de virker ikke særlig gjennomtenkte eller prinsippielle.
For det andre tar man fra soldatene all verdighet. Her er unge menn og kvinner i sin beste alder på risikofyllt oppdrag på vegne av staten Norge, mens noen altså velger å kalle deres innsats for “galskap”. Ja, krig er galskap, men noen ganger en nødvendig galskap. Denne “galskap – retorikken” virker å være direkte skadelig for folks moral fordi den forflater virkelighetsforståelsen fullstendig: Som om statlige intervensjoner i denne verden enten er fullstendig galskap eller fullstendig moralsk riktig.
Vi ber Gud fri oss fra all krig og ødeleggelse. I vår tid, der egosismen står så sterkt, bør vi også takke for at noen “gidder” å sette livet til for det de tror er riktig.
